Tindebloggen

Arne Randers Heen på Åndalsnes skulle egentlig heldt dette kåseriet men på grunn av forberedelser til en klatreekpedisjon til Øst-Grønland måtte han si fra seg oppgaven.

Da jeg forrige torsdag la ut på tokt på Kringkastingens oppfordring for å gjøre «Brura» til mitt fjell visste jeg ikke mere om «Brura» enn det en lytter vet om fjellet når han sitter med programbladet og ser på bildet av Trolltindeggen. Hadde jeg visst, det jeg nu vet, er det slett ikke sikkert jeg hadde våget meg avsted.

På Åndalsnes plukket jeg opp Arne Randers Heen, som gjerne tok turen som trening for Grønlandsekspedisjonen, og fire i følget kjørte vi opp på Trollstigen. Været var helt ideelt, lettskyet, stille og passe varmt for fjelltur. Idet vi forlot utsiktsplatået på Trollstigen gikk ruta over en liten svahammer. «Klarer dere den, klarer dere nok «Brura» også» var Arnes replikk. Hammeren bød heldigvis ikke på noen store vansker, og ved godt mot og atskillig roligere tok vi fatt på oppstigningen til Stigbotn. Ettersom vi kravlet oss høyere og høyere fikk vi full oversikt over det imponerende veganlegget opp Trollstigen. Bilene så nærmest ut som maur der de krøp oppover fjellsiden dypt under oss.

Etter et par timer kom vi opp på bandet mellom Stigbotn og Storgrovbotn - vårt mål – Trolltindeggen kom til syne - ennu langt borte.

Et mylder av tinder tegnet seg i silhuett mot himmelen, den ene kvassere enn den andre – noen med kjegleform og andre heller som omvendte kjegler - Og opp på en av dem skulle vi. Arne lot til å fryde seg ved tanken, men for mitt vedkommende var det ikke fritt for at jeg nesten ønsket meg tilbake til Studio og mikrofonen der. "Der ser dere Brua". Forsyne meg tror jeg ikke den har mistet hodet sitt i løpet av vinteren, sa Arne, og pekte på en liten undselig topp til høgre for laveste skaret på eggen.  Det at den virket så lav og ubetydelig ga meg nytt mot - kanskje det ikke var så umulig likevel. Glad i fjellet har jeg alltid vært, men jeg har aldri forstått disse klatrere som alltid skal finne vanskeligste veie opp på en topp .

Etter en kort matpause tok vi fatt på traverseringen av fjellsiden under Trolltindeggen. Det var en bratt skrånende fjellside med løs steinur, enkelte små hamrer nu og da. Det var lett å gå, trass i litt generende nysne. Jo nærmere vi kom oppunder tinderekken, jo bedre kom detaljene frem. Formasjonene var fantastiske, og for en ikke klatrer fortonet de seg som ubestigelige de aller fleste.  Vi passerte under Trollgubben og Trollkjerringa, og navnene bar de sannelig med rette. Fjellformasjonene tegnet like naturlige trollfjes som de beste trolltegninger i Asbjørnsen og Moes folkeeventyrutgaver. Terrenget var blitt brattere nu vi var kommet like under fjellfoten. Naturen hadde gravet dype revner i fjellsiden, og etterlatt steile rygger. Små steinvarder viste hvor en best krysset disse eggene, og det mest utrolige var at menneskehånd hadde ryddet og lagt til rette stein slik at vi faktisk spaserte på en smal vei rundt foten av den ene tinden etter den andre. Nysneen var nu litt plagsom, slik at en måtte være ekstra forsiktig for ikke å gli ut. Det ville i tilfelle være siste gangen en gjorde det. Jeg tittet rett som det var ved gjennom de ville revnene som førte til dalen nedenunder - og følte meg litt mer optimistisk da jeg ikke kjente spor av svimmelhet. Det var nemlig over 10 år siden jeg hadde vært på en liknende fjelltur.

Etter tre timer rundet vi foten av «Brura» og kom frem i det laveste skaret på eggen. Fjellvandringen var slutt. Beksemstøvlene skulle av – gummisko og tau måtte til skulle vi komme videre. Hittil hadde vi kun hatt utsikt vestover mot Romsdal og Sunnmørsfjella - nu åpnet det seg plutselig østover mot Romsdalen - Eikesdalen - ja vi så like innover til Snøhetta på Dovre. Jeg har mange ganger reist gjennom Romsdalen, og Trolltindene har alltid imponert meg - jeg har ofte undret meg på hvorledes inntrykket måtte være sett ovenfra - Det siste stykket frem på skaret - 10 meter kanskje er temmelig flatt og skråner svakt oppover mot kanten. Det er underlig hvorledes noe drar deg frem – spenning eller forventning - hviket panorama vil nu åpne seg for deg. – Der kom Vengetindene frem - ville forrevne - nesten i vinterdrakt på grunn av nysneen - og bak den blåne bak blåne østover mot Dovretraktene – og der kom Romsdalshorn tittende frem - sannelig var vi ikke kommet opp i samme høgde som toppen av Hornet - ettersom du kom nærmere og nærmere kanten åpnet det seg ned mot Romsdalen – øyet krøp nedover og nedover mot foten av Hornet – der kom selve dalen frem. Bilene tegnes seg som små prikker på veien – et tog sneglet seg sakte oppover dalen – der kom elva – kvite stryk gikk over i stille høler. Og så kom klimaks – du var kommet helt frem på kanten. Det var helt fantastisk. Du hadde jo regnet med å se nedover en fjellside mot dalen – men den var ikke der – ikke før du forsiktig lad deg på maven og stakk hodet ut over kanten – ut over stupet. Fjellsiden var nemlig innhul – Vi slapp en sten fra strak hånd. Det to 16 sekunder den traff fjellsiden ca 600 meter under oss. Jeg lurer på hva det er som gjør at det er nifsere med fast grunn under føttene å se ut over et luftig stup – enn det er å se ned fra et fly. Det føles faktisk som avgrunnen trekker en mot seg – Det gjorde godt å ligge slik litt for å bli dus med høyden – det kunne sikkert komme vel med når en så opp på Brura. Den hang formelig ut over dalen – baksiden var slett som en murvegg og gikk rett i dalen – og veien vår skulle gå helt på ute på kanten, fikk vi forklart. Nu fortonet studio og mikrofonene seg som ønskesteder. Vi tok fatt på klatringen. Fjellet var tørt og ga god bit for gummiskoene. Det gikk forholdsvis senere nu – fire mann i tauget – og bare en mann i bevegelse i gangen. Forankringer var det ingen vanske med. Fra vestsiden arbeidet vi oss opp en tauglende til et trangt skar – dette var enkelt og greit – men nu var spørsmålet hvordan videre opp. Skaret var trangt – ca 1 meter bredt omtrent som en døråpning. Midt i åpningen lå en steinblokk og på Romsdalssiden av denne var en hylle ca 1 fot bred. Et skrift til siden og du fallt fritt 600 meter. På motsatt side var det litt bredere – ca 2 fot. Blokka var ca 1 fot bred på toppen – 1 meter høg og fylte hele åpningene. Veggen mot «Brura» var loddrett – ca 3 meter høg og uten tak unntatt på toppen. Hvordan ville Arne klare denne forhindring?

Jo, 1 man steg opp på blokka i åpningen – tok tak med ene hånden på hjørnet mot Romsdalen – med den andre i en liten revne i veggen – hode og kroppen presset inn mot fjellet. Smidig som en katt kom Arne opp karens skuldre – og nådde brukbare tak for hendene – og dermed var han over det verste. I slike tilfeller må en kunne stole på sine forankringer – og på at de som står med tauet er våkne – slik at et uheld reduseres til et fall på noen meter i høyden. Med en mann ovenfor veggen – var det ingen sak for oss andre ved hjelp av tauet å komme opp – og etter noen minutters klatring satt vi på toppen av «Brura». Plassen på en fabrikkpipe ville vært stor i sammenligning med den vi fant her oppe.

Mens vi satt her og pustet ut fikk vi av Arne høre historien om «Brura». Folket som bor i Romsdalen like under Trolltindene har satt navn på noen av de skarpe nålene i Trolltindene – og disse navnene har skiftet litt ned gjennom tidene, met det var en som aldri tok feil på – det var den som lå sør for det laveste skaret på eggen – «Brura». Når en så den fra Nordre Trolltind kneiset den der med sin tydelige krone på hodet og med kappen og slepet hengende ut over sidene. Det var først i 1882 at noen våget seg opp på selve eggen. Det var den velkjente dansken Carl Hall sammen med to fjellkarer fra Romsdalen. Det var ingen bilveg til Trollstigen den gangen, og oppstigningen ble foretatt fra Isterdalen opp Storgrovbotn. Oppe under eggen var det ikke lett å orientere seg i tindemylderet. De tok på måfå oppover og slumpet til å komme opp på «Brura». Etter Halls beretning om turen i DNT årbok fremgikk at bestigningen hadde bydd på skarp klatring. Både til høyre og venstre hadde de sett høyere topper – og de hadde famlet seg videre og nådd toppen av Store Trolltind. Flere av de senere besøk på Store Trolltind er gjort over Adelsbreen på nordsiden. «Brura» var så uten besøk helt til 1895 da de to førerne var oppe med en engelsk klatrer. Først i 1916 kom det tredje besøk ved en del norske klatrere, og de besteg samtidig den velkjente Trollkjerringa, som er en av de vanskeligste nåler i det sydlige Norge.

Det laveste skaret til venstre for toppen midt i bildet (Brudgommen) er Bruraskaret. Brura er toppen rett til venstre for skaret, og det venstre bildet til venstre viser Brura før den fallt ned. Bildet til høyre viser Brura i dag, bare en liten pinnakkel.

Så gikk det mange år til henimot 1930 da begynte fotograf Birkeland på Molde og ferdes i Romsdalsfjella. Han kom også på «Brura», og mange er vel de turister, innen- og utenlandske, som har sendt sine hilsener fra ferietur i Romsdalen på hans praktfulle fjellmotiver fra Trolltindene. På denne tiden begynte Romsdalsungdommen å ferdes i sine egne fjell – og inntil krigsutbruddet hadde «Brura» hatt et dusin ektefeller. Gjennom hele krigen lå Trolltindene ene og forlatt. Den 5. januar 1947 drog Henry Berg og Arne fra Åndalsnes for å foreta den første vinterbestigning av Trollkjerringa, og de gjorde seg samtidig en liten avstikker bort på skaret ved foten av «Brura». Arne, med følge, hadde sent på høsten 1946 gått på platået fra Brurajentene, to små topper syd for «Brura». Det var da snøvær og dårlig sikt, og isen var lumsk, men de to var godt kjent og fant frem på skaret. Her lettet det, og til sin forferdelse kjente de seg ikke igjen. De skulle no ha den mektige «Brura» truende rett over seg. Den strakte seg nemlig nesten 100 m rett til værs fra skaret og hang svakt ut mot Romsdalen – men den var der ikke mere – kun et gapende sår viste hvor «Brura» hadde stått. Av hele dette mektige fjellpartiet stod det bare igjen en slank jomfru som syntes å stå klar til å følge etter mora når som helst, og som så ut til å være mye mere umedgjørlig enn den gamle. Pussig nok hadde folk i Romsdalen ikke lagt merke til at «Brura» var forsvunnet fra eggen, men de kunne alle berette om forferdelige brak om ettermiddagen den 5. november 1946, da det hadde gått noen kraftige steinskred oppe fra eggen. Steingjøvet hadde vært så tett at det hadde formørket dalen i flere timer etterpå.

Når en har sett fjellformasjonene der oppe finner en det heller rart at det ikke ramler ut mere enn det gjør. Brurajentene litt lengre syd på eggen har veldige sprekker fra skjørt til hode – lengden på sprekkene kan vel vært noen hundre meter og tykkelsen på flakene som løse ut både 10 og 15 meter. Trollspiret har hull tvers gjennom seg, Pattedyret står startklar og like nord for Trollkjerringa ligger en diger steinblokk akkurat på eggen – halvparten ut over Romsdalen – avbalansert med to mindre steiner. Fjellformasjonene har en ellers inntrykk av at består av kjempemessige løse blokker stablet opp på hverandre. Når du satt på toppen av Ny-Brura tenkte du uvergelig på om den ville stå til du kom deg ned igjen. Uff- det var litt nifst.

Den gamle «Brura» var alstå ikke mere, men den nye utgaven av henne så meget fristende ut for fjellklatrere -selv om høgden på den ikke er stort mere enn fjerdeparten av den gamle. I 1947 fikk den sitt første frieri. Arne Randers Heen med to kamerater. Henry Berg og Gunnar Malones drog oppover. Det viste seg at «Jomfrua» var vanskelig å få på tråden kanskje den vanskeligste av alle tindene på Trolltindeggen. De var nære ved å gi opp i skaret like under toppen, men til slutt lykkes det Arne å komme seg over den vanskelige hammeren, mens de to andre holdt ham i forankring. Hodet på Brura bestod av en diger steinblokk som stod på et skrånende underlag. Det var dette hodet som var fallt av no i vinter.

I en fjellførerbok for Romsdal finner en en beskrivelse av Ny-Brura der det står at en fra nevnte skar enten kan vri seg opp over hammeren på vestsiden, eller en kan stå på skuldrene til en kamerat og på den måten nå nødvendige tak høyere oppe. Det spørs bare om noen vil stå på en steinblokk i skaret – passen er nemlig mer enn luftig.

En svensk kjent klatrer besøkte Åndalsnes i fjor sammen med to norske klatrere. De hadde Ny-Brura som første post på programmet. De slet og strevet i flere timer under hammeren i skaret, men måtte gi opp og kom tilbake. De hadde fått Bruras nei; trass i at de hadde lagt skuldra kjelent inn til Brura. Det nyttet like lite, og de mente den beskrivelsen var feil. Turen no viste at beskrivelsen holder den.

Nedturen gikk fint. Hammeren ble passert ved nedfiring, det var kanskje det mest spennende. Dersom de ikke har kjent følelse av å slenge bena ut for et 800 meters stup, føle mannen nede dra energisk i tauet for å få deg inn på fast grunn igjen, mens han oppe slakker litt rykkevis kanskje, ja, da skal jeg betro dem en ting. De har ikke gått glipp av noe.