Tindebloggen

Fra 1939 til 1941 var det stor klatreaktivitet i østveggene på Kongen og Dronninga. Det vil si de lange rutene opp fra Isterdalen. Det startet tragisk 13. august 1939 da to unge klatrere fra Åndalsnes og Molde, Henrik Oshaug og Johan Bolsø, omkom i et forsøk på å klatre Dronninga fra øst. Tredjemann, Herbert Grüner fra Åndalsnes, overlevde etter en dramatisk redningsaksjon. (Se «skyggespillet» på Norsk Tindesenter om den tragiske ulykken og den krevende redningsaksjonen på Dronninga.) Samme dag som denne ulykka, ble den første av «Kongen fra dalen-rutene» klatret av Arne Randers Heen, Thorbjørn Krohn og Sven Nissen Meyer. Bare to uker seinere dukket Sven Nissen Meyer opp igjen i Romsdalen, denne gangen sammen med sin bror, Roar Nissen Meyer.  De klatra da østveggen på Dronninga for første gang, etter en lang dag med til dels vanskelig klatring. Denne ruta ble to år seinere repetert med en noe mer direkte variant av Arne Randers Heen, Sven Nissen Meyer og Otto Lundh. 25. og 26. juli 1941 ble så den klatreruta som beskrives i Bottolf Bottolfsens dagbok, «Østeggen på Dronninga», klatret av taulaget Anton Heyerdahl, Bottolf Bottolfsen og Arne Randers Heen. De markante og imponerende østeggen på Dronninga er lett å se fra Isterdalen og ikke minst fra Bispesvingen på Trollstigvegen.

Iver Gjelstenli

FØSTEBESTIGNING AV ØSTEGGEN PÅ DRONNINGA

(Avskrift fra dagboka til Bottolf Bottolfsen (1), se noter nederst)

Fredag 25/7, 1941:

Tidlig, tidlig var det en som brummet noe om at endelig var klokken 5.15, endelig kan vi komme oss opp. Og før fanden fikk tøfla på, rant vi oppover grasvoksteren (2). Vi brukte 2 timer til toppen av dette, der vi var klokken 8. Derfra tok vi av til venstre oppover mot gjelet, og fulgte dette cirka en taulengde oppover til en stor åpen renne opp til høyre. Dette var enkelt. Der denne sluttet tok vi tvert ut til venstre ad en liten travers og opp et vanskelig skråsva. De første meterne var det undertak i den loddrette hammeren over svaet, og videre opp teknisk bolting. Videre opp litt til høyre og opp en smal renne. Over en rygg til venstre og til en ny åpen renne. Vanskelig. Opp denne til den sluttet under stort overheng. Under dette var det et bratt sva hvor vi inntok dagens frokost nummer to. Tre mann dinglende i en bolt (dagens «skottehistorie»)! Vi var igjen behengt med støvler, sekker, klær og alt det andre vi monne ha med oss. Arne… (uleselig setning). Vi fortsatte så over et bratt sva til høyre til en trang, bratt renne, hvor det midtveis var god hvileplass i rommelig hule.

En taulengde lenger oppe i rennen til god naturlig forankring i jordfast blokk. Opp et lite, vanskelig overheng. Her krabbet Arne opp på Antons skuldre. Mens jeg forankret, smøg Arne seg over kanten og var over (3). Så var det opp en kamin, og så lettere slak gressgrodd renne hvor man ser opp i et forrevet parti. Et par lettere taulengder, og man når til venstre opp på en rygg som går ut mot gjelet. Over denne og opp over en stor vid gresskråning, helt inntil en stor renne. Her finnes den eneste vassåre på ruten. Her var vi cirka klokken 16.30. Rennen oppover til høyre fører opp til foten av «Bratteggen» på Dronningen.

Man følger et par lette taulengder helt ute langs kanten mot gjelet. Så en taulengde luftig og morsom klatring. Derpå en halv taulengde til høyre, og så vanskelig et par taulengder helt opp til «P-en». Fine tak hele veien. Så videre oppover litt til høyre, vanskelig, bratt og luftig til man etter cirka tre taulengder kommer over mot eggen til høyre, og ser herfra oppover til en slakere, lettere renne. Herfra tok vi på grunn av en regnskur, cirka tre taulengder opp en bred renne til oppunder noen store hamre. Her kan man ganske sikkert følge eggen hele tiden. Under hamrene tok vi tvert over til venstre til eggen igjen. Man kommer da opp på en liten fortopp hvor vi bygde en varde. Lett rett opp langs eggen, og man tar sikte på et hull i toppveggen øverst. Dit opp lett småklatring. Klokken 24 var vi oppe. Vi hadde da «somlet bort» omtrent en time på veien. På turen brukte vi omkring 35 forankringsbolter, på det første stykket brukte vi 18 sikringsbolter. Anton gikk først det meste av veien, og han håper nå å kunne komme inn i Tindeklubben (4). Arne gikk først opp rennen fra utoverhenget. Jeg var delvis «treer» (?) og «chaddy» (?) med fast jobb som bolteutslager.

Lørdag 26/7, 1941:

Så fortsatte vi så vår lange ferd, i form av en lang spasertur ned ura på baksiden av Dronningen. Her fant vi noe vann som vi kastet i oss. Vi behøvde ikke slikke fjellveggen, og knapt nok var drikkeslange nødvendig. Etter at ura var overkommet, tok vi oppover dalen mot Trollstigen. Det var de trette menns ferd. Stadig satte vi oss ned for å hvile. Straks Arne så et sted det ikke var kampesteiner, sank han sammen som en klut, og sovnet. Hele tiden gikk vi som i søvne, og hvordan vi klarte å komme oss over sneklatter og svære urer uten å gjøre ulykke på oss, skjønner jeg ikke. Klokken 4 kom vi til fossen ved Trollstigen. Her fant vi et sted hvor det var forholdsvis lunt, og hadde tenkt å sove der til bussen gikk. Men stedet var fuktig og myggen bitelysten, så da klokken ble bortimot 5, gav vi opp og fortsatte veien ned til Bøsetrene.

Etter hvert som vi gikk og så på den veggen vi nettopp hadde klatret opp, ble vi mer og mer slagne. At det var sant, skjønte vi ikke. At det var mulig. Men så var det også Syd-Norges lengste rute, og i hvert fall Romsdalens om ikke også Syd-Norges vanskeligste friklatringsrute (5).

Klokken 7.30 kom vi fram til setrene hvor vi tok knekken på de siste matrestene vi hadde, og sov et par timer til bussen kom. Etter en luftig reise på taket denne, kom vi til Åndalsnes, hvor vi tok farvel med Arne. Han var en grei kar, men kanskje litt for ivrig til å snakke med tyskerne (6).

Etter en trasketur fra Hen, kom så to slitne karer fram til Karen på Vengedalssetra, hvor vi atter skal ligge noen dager.

Noter: