Webjørn Mjelva har gått grundig gjennom, tolket og skrevet av det 12 sider lange håndskriftet. Iver Gjelstenli og Fred Husøy har gått gjennom manus, rettet opp noen misforståelser og lagt til noen opplysninger og forklaringer i form av fotnoter.  Arne Randers Heens språkform er litt modernisert, men noe av den språklige tidskoloritten fra 1931 er beholdt. Arne Randers Heens håndskrevne manus er hentet fra Norsk Tindemuseums rikholdige arkiv av skriftlig materiale og foto.

Store Trolltind opp fra Romsdalen, 10. august 1931

AV: ARNE RANDERS HEEN

Det mest «brennende» spørsmål blant norske tindebestigere i årene omkring 1920-30, var om det kundne la seg gjøre å komme opp på Store Trolltind fra Romsdalen[1]. De vanlige ruter går opp Storgrovbotten, om Trollklørne, Shepards skar[2], Lavskaret eller Nordeggen.  Alle disse ruter er lange og trettende, men ikke særlig vanskelige.

Når man ser opp til Trolltindene fra Romsdalen, virker de uhyre overveldende, og det ser helt utenkelig ut at det skulde la seg gjøre å klatre opp den bratte, smale renne som skjærer seg opp fra Fiva og ender på Trolltindeggen mellom Trolltinden[3] og Brudgommen.   Opp fra skoglien strekker seg først nogen lange glatte og som det ser ut til meget bratte sva til halveis opp i fjellsiden i høyde med ura ved siden av.  Disse sva er det antakelig som har skremt folk vekk fra å forsøke seg på denne side.  Ruten gir sig i det store og hele av sig selv, og mange er de som har stått ved Rauma og tenkt på muligheten av å komme oppover der.

Høsten 1926 syklet jeg fram til Fiva for å se på fjellsiden fra nært hold.  Til min store overraskelse viste det seg at svaene var ganske rimelige oppover, når man først kom helt inn til Fiva, og jeg så det var mulig et godt stykke oppover. Litt senere på høsten var jeg en lørdagskveld sammen med Eirik Heen[4] og Friis Strømme på en fest på Veblungsnes.  Om kvelden ble vi enige om at neste morgen skulde vi prøve på denne ruten.  Vi skulle møtes ved Grøttur bro klokken 9.

Om morgenen laget jeg mig ferdig i full utrustning, og til folks spørsmål om hvor jeg skulde, svarte jeg bare at det skulde de få høre når dagen var omme.  Været var surt, men jeg drog i vei, og ventet ved broen til klokken var nesten 10.  Da kom Friis spaserende i søndagspuss, og fortalte at Eirik ennå ikke hadde stått opp. Jeg tok en omvei hjem igjen.

I 1928 var jeg alene oppover langs ruten for å rekognosere.  Jeg var nesten midtveis opp gjennom fjellsiden, og kunde nå slå fast at svaene ikke ville by på noen særlig vanskelighet. Hvorledes selve rennen ville bli, kunne jeg ikke se, for en fjellrygg lå imellom og stengte synet for siste halvdel av ruten.

Høsten 1929 gikk de brukbare søndager med til å utforske Hornet, og Trollene fikk være i fred.  Dette år var de kjente tindebestigere Bommen og Lyche[5] på besøk i Romsdalsfjellene.  De oppdaget selvfølgelig denne rute, og jeg fikk greie på at de med det første ville komme tilbake og ta den.  Brødrene Oshaug fra Åndalsnes hadde også kommet til visshet om den, og de var også karer for å klare den hvis den var mulig.  Senere fikk jeg høre at Mont Everest-mannen, geologen Odell[6] som var i Romsdalen sammen med Bommen, hadde planlagt et angrep på tinden fra denne side, men det kom hindringer i veien.  Fotograf Birkeland[7], Moldes tindebestiger, hadde tidligere utforsket tindevirvaret på baksiden, og han hadde også planer om å prøve seg opp fremsiden.

Det ble bestemt at straks jeg kom sydover fra Nordland[8] i 1930, så skulde bestigningen for alvor prøves.  Eirik og jeg skulde i ilden, og vi gledet oss begge til ferden.  Da jeg kom til Næs[9] i august fikk jeg til min sorg høre at Eirik hadde knust et ben i fotbladet oppe i Venjetind.  Han satt dagen igjennom med spjelket fot, helt til han reiste til Høyskolen[10], og da var det for sent på året.  Jeg hadde lovet at han skulde få bli med og unte heller ikke nogen andre å få være med på denne Norges fortiden viktigste tindebestigning. Turen ble derfor utsatt til første søndag efter at jeg skulle komme hjem efter Nordlandsferden i 1931.

Mens jeg var der oppe fikk jeg brev fra de kjente tindebestigere, brødrene Lysholm[11] fra Tydalen. De kunne fortelle at de i mange år hadde spekulert på denne, og ville gjøre mig som romsdaling oppmerksom på ruten.  De så helst at den ble klatret av en innfødt.

«Tampen brente» følgelig ordentlig hårdt i de siste sommermåneder.  Eirik var nå også kommet oppover på markedene[12] , og samtalen dreiet seg selvfølgelig meget om dette tema. Vi ville ikke kunne komme til Romsdalen igjen før de første dager i august, og da var det meget å frykte for at vi ville bli for sent ute.  Osvald Oshaug[13] hadde lovet å holde ruten ren til jeg kom ned igjen, det var meningen at han også skulde være med oss to, og han visste ellers ikke om noget skikkelig følge å få før vi kom nedover igjen.

Vi fikk greie på at Bommen skulde komme til Romsdalen sist i juli, med skumle planer sammen med Karl Oshaug[14].  Vi gikk syk av spenning og åpnet nervøst lokalavisen på Rørvik i Namdalen, den siste markedsplassen.  Men det gikk dag etter dag, og ingen notis stod å lese om noget «eksepsjonelt» der nede, og foruten noget sånt var det bare værutsiktene som interesserte oss.  Heldigvis var det surt og tåket, men de siste dagene før vi nå reiste ble det strålende solskinn. Avisen kom nå ikke mere, og vi gikk i en evig angst.

En kveld kom vi til Åndalsnes og forhørte oss straks med en litt innviet om noget «galt» var hent i Trolltindene.  –  Tja, sa han, – Bommen har vært der oppe sammen med to andre. Hjertet sank ned i buksebaken hos mig, jeg ble så rar til mote, og syntes at nå var det ikke nogen moro å komme hjem mere.  Jeg tok det som gitt at han hadde gått «Via gloriosa»[15], men spurte litt henkastet hvilken vei de hadde gått? Til svar fikk jeg at de lå i telt en hel uke oppe ved Adelsbreen[16], men hadde så stygt vær at de fikk kun to klatredager, og da gikk de opp den vanlige vei fra Norafjellet.  Hjertet mitt tok til å slå igjen, her var enda håp.  De første dagene på Næs[17] gikk med til å ordne med vareskattene, for først måtte det nødvendige gjøres. Og når det gjaldt vår store tur, var det selvsagt ikke noe jeg kunne be meg fri en vanlig arbeidsdag for å utføre.

Uheldigvis kom en kjedelig kuldeperiode de to første uker i august. Skodden lå langt ned i fjellene, og regnet gjorde det hver dag.  Den 18. skulde jeg reise til Oslo, og det så nå stygt ut for at det ikke skulde bli noget av ferden i år heller, og da kunne vi antagelig for evig si farvel til den.  Den siste uka var vi oppe klokken 6 hver morgen og så på været, men stadig hang skodden rundt tindene, og hva verre var, nysneen hadde lagt sig til midtveis ned i alle fjell! Dette så trøstesløst ut.  Barometeret tok til å krype opp igjen, og for ikke å bli helt uten fjelltur denne sommeren drog vi to av sted fredag 14. for å bestige Romsdalshorn fra vest, ad Suhrke og Fjelds[18] rute.

Jeg hadde flere ganger vært helt oppunder den cirka 50 meter høye fjellveggen nede i siden mellom Store og Lilletinden, og derfor mente vi å kunne klare noget selv om det ble litt skodde.  Jeg tok feil av Suhrkes «Nase» i vestsiden og en meget større avsats som ligger litt mere mot syd.  Vi kom bort til en meget vanskelig klatring på dette enestående flotte utspring, som man tydelig ser fra ruten som går opp på Klippen[19] fra vest fra Romsdalen.  På denne avsats la vi igjen en boks, jeg undres på om folk kommer dit oftere.  Det satte da inn med storm og regnvær så vi måtte ilsomt krabbe oss ned igjen, i det vi stadig heiste oss ned i dobbelttau.  Vi holdt på i 5 timer og tullet i skodden før vi fant ned til hovedveien igjen. Hvis man ikke er ualminnelig godt kjent der i vestsiden skal det et underlig slumpetreff til hvis man skal komme seg ned denne vei i skodde.  Ruten går her i sikksakk og labyrintgang mellom svaberg og moseflak, og man må se seg godt for ikke å gå seg fast selv på lys dag.

Lørdag kveld var jeg nede og snakket med Osvald[20], og hørte om han ville bli med på turen. Han mente det var for meget sne og brevann øverst i rennen til at en bestigning kunde bli mulig, men ellers tror jeg at grunnen til at han ikke ville bli med, var at hans forlovede var på en seter, og at han hadde lovet å komme og besøke henne.  Han hadde dog et bra klatretau med, og dette fikk jeg låne. 

Søndagsmorgenen stod vi opp klokken 6, og en time senere var vi på farten opp til Fiva.  Der satte vi igjen syklene og en ryggsekk full av fine sportsklær.  Det skulle nemlig være en større fest på Halsa Hotel om kvelden, og alle av vår klikk skulle på dansemoroa.  Vi hadde også meldt oss på, og det var meningen vi skulle bytte om på Fiva når vi kom ned igjen fra turen, og så delta i festivitetene utover natten.

Været var bra, men øverst i rennen hang et skoddeband som ikke ville løse seg opp, og ellers så vi at det var nysnø der oppe.  Det var dog siste søndag jeg hadde leilighet å være hjemme, og nå skulde det i hvert fall prøves for alvor. Om vi ikke fikk anledning å komme helt opp, så skulde vi i hvert fall bli de første som hadde gjort et virkelig forsøk.  Det kunde jo så lett hende at denne rute var helt ufremkommelig. Det var ellers det mest sannsynlige.

Klokken 9 gikk vi opp i en kløft som leder til en tydelig «sti» gjennom svaene.  Vi holdt oss dels efter denne renne og dels ut på svaene som merkelig nok ikke var brattere enn at det gikk an å gå oppover dem.  Det var stekende sol rett mot oss, og da føttene smertet for hvert steg efter Hornturen, blev det snart en stri tørn å klatre sig oppover.

Vi fulgte en nokså grei rute som gikk på skrå oppover til den sluttet i høyde med ura til venstre.  Derfra så det et øyeblikk ut til å være stengt for videre passasje, men ved å dreie av i motsatt retning, til høyre, kom vi rundt en rygg, og kunne nå se opp til rennen og snøbreen som ligger omtrent midtveis.  Vi måtte nå over bekken som kommer ned rennen.  Fjellet var her meget sundsprengt, og store klippestykker truet med å ramle ut når som helst.  Vi så at selve rennen syntes å være bratt og blankskurt, og dessuten fosset vann ned gjennom den.  Vi holdt derfor over til venstre og fulgte en god stund en bratt klipperygg som man fra dalen ser skyter sig oppover mellom Brudgommen og Store Trolltind. Vi holdt oss mest midt på for å ha utsikt til begge kanter.  Det var på flere steder vanskelige situasjoner, men alltid fantes en mulig utvei om det flere ganger så håpløst ut.  Fjellet var ofte råttent som overalt i Trolltindene over 1000 m.  Hvert eneste tak videre oppover måtte derfor prøves før vi kunne overlate vårt liv til det.

Ryggen var ganske bratt, men pussig nok for å være på et slikt sted, ikke særlig luftig.  Den forsvant tilslutt opp i fjellsiden av Brudgommen, og vi måtte derfor ta over til høyre igjen nærmere hovedrennen.  Vi måtte da foreta et hopp over en heftig renne. Jeg hoppet først, og da jeg så at her kunne det bli et flott bilde når Eirik hoppet[21], tok jeg fram apparatet.  Mens jeg stod og bøyde mig for å åpne sekken, begynte jeg å blø neseblod.  Jeg la sekken til side for å tørke meg, og i samme øyeblikk benyttet den friheten til å stikke av utover avgrunnen.  Med fortvilelse så jeg den forsvant, og inni den lå alt vårt utstyr.  Eirik hoppet så, og han fortalte etterpå at jeg så uhyggelig ut der jeg sto redselsslagen med mitt blodige fjes. I sikker forankring firte jeg mig ned et gjel, og min glede kan jeg ikke beskrive ved å se at tingene lå spredt nedover avsatsene nær med.  Sekken hadde gått opp, og innholdet droppet ut efter hvert, derav blev den flatere og tilslutt hadde den stanset i en tverrsprekk.  Der lå et par vanter, bolter, kart, lommeur, lommebok med penger, en sportskniv, genser, en bok og forskjellig annet.  Det eneste som var forsvunnet var en blekkboks med notisbok og blyant som var tenkt til toppen når vi kom opp.

Nå ble klatringen ganske hard oppover, og hva verre var, vi traff på nysne.  Det dryppet og rant nedover og når hånden skulde strekkes ut efter et tak, rant det inn gjennom armen og videre ned over kroppen.  Vi ble efter hvert trengt til høyre opp imot en kløft som sluttet blindt under et stort overheng.  For å komme ut av denne over til fjellsiden igjen, måtte jeg øverst i kløften foreta en travers til venstre.  Det ble den farligste ferd jeg med vilje hadde gitt meg ut på.  En smal glatt avsats førte cirka 10 meter bortover til en liten hylle.  Passasjen skrånet utover og det var svært lite å trå på.  Endelig nådde jeg hyllen.  Der måtte jeg først skrape bort sneen for å få fotfeste.  Nogen meter derfra var det dristigste jeg har lagt i vei med.  Det var dårlig om tak, vått, sleipt og meget bratt. Gled jeg her ville jeg falle ned til Eirik som stod i kløften cirka 30 m under mig, og da ville jeg være fint ferdig.  Man kan tenke seg Eiriks følelser som ikke kunde gjøre noget fra eller til, men måtte stå og se på. Vi hadde ellers i tankene å overnatte i denne kløft om vi skulde finne det umulig lenger oppe.  Klokken viste alt 6 (18), det ville snart bli skymt og det verste var at tåkebanker seg stadig oppover og skjulte utsikten rett som det var.  Vi ville ikke kunne nå ned igjen før mørket falt på, og da vi nå visste at vi ikke hadde mer enn 200 m igjen til eggen, så var det ergerlig å snu også.

Jeg fortsatte oppover til det var vel 40 m tau mellom oss. Da fant jeg en såpass forankring at Eirik fikk komme efter.  En 100 m videre ble ganske uhyggelig.  På alle hyller som kunde være til nytte lå sne, og mellom dem rant isvannet, det skumret og tåken tyknet til.  Kaldt ble det, og vi hadde intet høyere ønske for øyeblikket enn å være oppe på eggen.  Vi kom først nær oppunder Brudgommen, og tenkte så smått gå å ta rett opp der, da det der var minst sne, men det var så bratt at det bød imot.  Vi sneglet oss igjen på skrå bort til rennen igjen. Da skodden et øyeblikk letnet, så vi at det ikke var langt stykke igjen, og bestemte oss for å sette alle krefter inn for å nå opp til tre hull som øverst i rennen går som glugger tvers gjennom eggen.  Vi var nå i høyde med det nederste av hullene, men de siste 50 m ble ganske hårde.  Snarest ville det være å fire oss ned i botn av rennen og så følge denne til hullet, men veien ville bli lang og vi fant ingen brukbar forankring til å gå ned i dobbelt tau.  Jeg tok derfor en travers oppover langs fjellsiden, og efter nogen siste uhyggelige meter hvor jeg måtte finne feste i lumsk nysne og råttent fjell, kom jeg bort på en avsats som brått førte bort på eggen.  Jeg ropte hurra og Eirik var ikke sen å følge tauet opp til mig.  Det var to våte, forpjuskete, utslitte karer med sundrevne klær som tok hverandre i hånden og sa gratulerer!

Jeg var så glad over å være oppe at jeg kunde både gråte og le!  Nå tok vi oss et par brødskiver, for vi hadde ikke hatt tid å tenke på mat de siste timer.  Vi fulgte litt på baksiden av hovedeggen og opp til toppen på Storen[22].  Det var godt igjen å være på en vanlig fjellrute.  Carl Hall, som først gikk denne vei fra Brudgommen, betegner den som vanskelig på enkelte steder her, men vi syntes det var en kvile å få gå dette siste stykket.[23]  Mellom Store Trolltind og Brudgommen stod noen eiendommelig formete tindenåler, de ville ha tatt seg elegant ut på fotografi, og morsomme måtte de bli å bestige, men vi hadde ikke tid til dette nå.  Klokken 8 stod vi ved varden.  Der hadde kun vært to besøk før i år så det ut til.  Vi gikk ut på stupet og hauket ned mot dalen, men det ble nok neppe hørt.

Den korteste vei ned ville vært ad første renne og så ned Lavskaret.  Rennen gikk fort, tauløkken som vi festet på det vanskelige punkt var der fremdeles og vi sank fort ned i ura i dobbelt tau.  Lavskaret viste sig farlig.  Det lå tynt med nysne over glatt blåis.  Vi oppgav derfor denne rute og fortsatte nedover på andre siden for å gå ned Storgrovbotnen.  Det hadde vi hørt skal være den avgjort letteste rute, og da vi nå ikke hadde lyst å utsette oss for mere vanskeligheter enn nødvendig, tok vi denne kurs.  Vi hadde ellers ikke gått denne vei før, og det kunne derfor være av interesse for sammenligningens skyld å gå denne også.  Det var ikke helt liketil å nå ned til vatnet i botnen. Vi kom for langt til høyre.  Herfra har man en mektig utsikt til de fantastiske klippenåler som man ikke ser fra nogen annen kant enn her.  Da vi kom helt ut på kanten, hvorfra man kan se ned i Isterdalen, viste det seg at det ikke ville bli så helt liketil å stikke ut rett kurs nedover.  Vi fant det makeligst å ta til høyre for elven, og en stund gikk det lett nedover fjellsiden.  Der var mosekledte svaberg og buskvekster, men alt smalnet efter hvert av, og da vi var kommet så langt ned at det var igjen kun vel 100 m ned til skoglien, endte lendet i en bratt hammer.  Det var alt blitt så skymt at vi ikke klart kunde se hvorledes det så ut nedenfor, men efter alt å dømme ville vi ikke nå nedunder i dobbelt tau. Å fire oss fra avsats til avsats kunde være for risikabelt når veien opp igjen ble avskåret.  Så ergerlig det enn var, blev det ingen annen råd enn å gå opp igjen og forsøke lenger mot nord, skogslien strakte seg der i høyde overfor der hvor vi var nå.  Trette som vi var ble det en slitsom marsj oppover igjen, og mørket seg på.  Vi ble snart på det rene med at vi ikke ville nå ned før natten nu da det ble for mørkt å stikke ut kursen.  Vi fant en nogen lunde jevn gresshylle overfor en hammer, med litt bjerkekratt omkring.  Der stanset vi klokken 12 og forsøkte å slå leir for natten på beste måte.  Mat hadde vi intet igjen av, men tørsten var det verre med.  Fuktig var det overalt, men rinnende vann så vi ikke, derimot hørte vi elven bruse i et slukt ved siden av.  På kanten av en hammer hang et lag mose som det dryppet fra.  Vi tok et flak og presset vatnet ut av den ned i hatten.  Hvorledes fargen var, så vi ikke, men det slukket tørsten, og det var hovedsaken.

Vi brekte av dvergbjerkgrener til madrass i sengen, oppå der taukveilene. Så rasket vi ut av sekken en del papirark og karter, det la vi under skjorten.  Rundt fotoapparatet hadde jeg med en voksdukremse, og den fikk Eirik til varmeplagg i ryggen.  Så la vi oss tett sammen med en våt vindjakke over oss, for sikkerhets skyld bant vi rundt oss en tauende og festet den i en bjerkerot, for ikke å ramle for langt om vi skulde falle ut av sengen.  Vi sovnet nesten straks og sov en times tid. Da våknet vi av kulden, vi frøs så vi dundret.  Vi orket ikke å reise oss, vi var gjennomvåte og befant oss på vel 1000 m i høyden. Slik lå vi og hutret en stund.  En vemmelig dråpe fra en hammer over oss hadde funnet på å falle ned midt mellom oss, det sies at dråper kan uthule stener, og i hvert fall uthulet den vår tålmodighet.  Eirik måtte ofre ryggvarmeren til dekke over oss, så dråpen ble ledet ned på låret mitt. Nattekulden ble uutholdelig og til slutt måtte vi «løse oss ut fra hotellet» for ikke å stivne.  Vi tok ryggtak, slo floke og bokset, men forsiktig, det tåltes ikke vide bevegelser i den luftige himmelsengen.  Så hoppet vi et kvarter opp og ned alt mens vi i tankene spekulerte på hvorledes våre venner hadde det på Hotellet.  Der satt de nå trygt i en lun festsal, og måtte vel helst forsøke å kjøle sig av, dertil hadde de «vatn og brød» så meget de ønsket. Vi lurte på om det nå kunde være noget mat vi ville ha slukt med glede, og fant ut at en tallerken med svart havregrøt ville ha vært en delikatesse nå.

Klokken 3 tok det til å lysne så meget at vi fant det rådelig å bryte opp.  Til vår forskrekkelse oppdaget vi at fotoapparatet var forsvunnet om natten. Det var blitt trykt ut av sengen og hadde tatt sin egen vei.  Atter hadde vi kjempeflaks, det hadde stanset i en trerot et stykke nede, så å si den eneste hindring for de første hundre meter. Ruten så vi nå var på var ganske grei nedover, og når man kommer nedenfra vil det være en lett sak å ta den rette kurs, men det skal et slumpetreff til å komme på rett lei ovenfra når man er ukjent. Så nå visste vi det.

Det gjaldt å rappe sig for oss, vi tenkte at hjemme ville man vel ikke savne oss før klokken 7, da noen vel trodde at vi var på Halsa om natten. Men fikk man cirka klokken 8 greie på at vi ikke hadde vært der om natten, da kunde det bli svare til oppstyr. Klokken 5 ½ nådde vi Sogge, men folk var ikke oppe, så vi fikk nok sulte ennu nogen timer.  Heldigvis fant vi nepe, kornaks, heggebær og i en hage deilige ripsbær, og vi forsynte oss som om vi skulde vært hjemme.  Vi måtte marsjere halvveis rundt Trolltindene igjen for å komme oss opp til Fiva og hente syklene og festklærne.  Vårt store ønske var å få fatt i en bil, men det ville nok bli for kostbart å vekke folk til den anledning.  Bleke og tause trasket vi langs landeveien med bøyde hoder og øksene over nakken.  Vi var kommet opp til det nå forlatte hus som engang tilhørte en av Norges første tindeførere, Erik Norahagen, da det brått kom en bil kjørende efter oss, og til vår store forundring satt nogen av våre nærmeste oppi sammen med Karl Oshaug i fullt klatreutstyr.

Saken var at det hadde likevel var blitt kjent at vi ikke var kommet ned igjen om natten, og man fryktet det verste!  Karl Oshaug var blitt vekket om natten for å bli med å lete efter oss, og heldigvis snublet de over oss her.  Så snudde vi da, og så fikk vi allikevel bilskyss tilbake til Åndalsnes.

 

Fotnoter

[1] Legge merke til at Arne Randers Heen skriver om å finne ei klatrerute fra Romsdalen og opp til toppen på Store Trolltinden. Navnet «Fivaruta» har kommet til på et senere tidspunkt.

[2] På våre dagers kart kalles dette skaret Høgskar. Ett av de to markerte skarene på vestryggen på Store Trolltind.

[3] Store Trolltinden.

[4] Eirik Heen. Arnes søskenbarn og aktiv romsdalsklatrer på denne tiden. Han har blant annet også førstebestigning av Vesteggen på Store Venjetinden (1930) sammen med Karl Oshaug.

[5] Bror Wessel Bommen (1908-1979) og Bjørn Lyche. To kjente og svært aktive østlandsklatrere på denne tiden. Begge bel medlemmer i Norsk Tindeklub i 1929.

[6] Noel Edward Odell (1890-1987). Britisk klatrer som var med på Everest-ekspedisjonen i 1925, der Mallory og Irvine forsvant. Han var også med på førstebestigningen av Nanda Devi i 1936.

[7] Erling Birkeland (1898-1972). Aktiv klatrer og fotograf fra Molde. Førstebestigninger: Vestveggen på Torshammeren (1926), Galleriruta på Store Venjetinden (1929) og Østtoppen på Hoemtinden (1939).

[8] Arne Randers Heen var en av mange åndalsnesinger og isfjordinger som levde helt eller delvis av å drive med «Nordlands-handel». Det vil si at de sydde opp klær, som de solgte til fiskere under Lofotfisket og annet sesongfiske i Nord-Norge om vinteren og våren. Arne var med på dette fra slutten av 1920-tallet og fram til krigsutbruddet i 1940.

[9] Åndalsnes.

[10] Norges Tekniske Høyskole i Trondheim.

[11] Christian og Jørgen Lysholm. Aktive klatrere med flere førstebestigninger i Romsdal, blant annet Hesteskotraversen mellom Klauva og Kirketaket (1911), Trollklørne (1912) og Vesteggen på Kvanndalstinden (1926). Christian Lysholm sammen med Henning Nygård har også førstebestigning av Vestryggen på Store Trolltinden.

[12] Markedene, det vil si steder der det ble drevet Nordlands-handel.

[13] Osvald Oshaug (1907-1982. Aktiv romsdalsklatrer. Blant annet første vinterbestigning av Romsdalshornet sammen med sin bror Karl og Arne Randers Heen i 1930

[14] Karl Oshaug (1906-1992. Aktiv romsdalsklatrer. Blant annet første vinterbestigning sammen med sin bror Karl og Arne Randers Heen i 1930, og samme år Vesteggen på Store Venjetinden med Eirik Heen.  Medlem i NTK 1936.

[15] Ærens vei.

[16] Breen på nordsida av Store Trolltinden.

[17] Åndalsnes.

[18] Sigurd Suhrke og Eivind Fjeld. Aktive klatrere og NTK-medlemmer fra denne tida. Flere førstebestigninger i Romsdal: Vestveggen på Romsdalshornet fra Romsdalen (1925) og Nordøsteggen på Store Trolltinden fra Nordre Trolltinden (1927).

[19] Gammelt navn på Hornaksla. Fjellet ble også tidligere kalt Horgheimsaksla.

[20] Osvald Oshaug.

[21] Se Arne Randers Heens foto av Eirik Heens luftige hopp over kløfta!

[22] Store Trolltinden.

[23] Arne Randers Heen viser her til førstebestigningen av Store Trolltinden i 1982. Carl Hall sammen med John Venge (Jo Venjesbrekkå) og Erik Norahagen. De gikk opp Storgrovbotn fra Isterdalen til Brureskaret, fortsatte opp på Brugommen og via Ugleskaret og opp til toppen.