Svolværgeita

Det står stort ry i Norden av Svolværgeita både blant turister og tindebestigere, - og det med rette. Sjelden har naturen vært så gavmild å plassere et slikt enormt monument så tett inntil et bebygget strøk at folk daglig kan ha den truende over hodet.

Blant de naturmerkverdigheter man fester i minnet fra Nordland er Geita et av de fineste, - turisten beretter om den i ærbødig begeistring, og en tindebestiger vil også kikke på den med forundring – bratt og utilnærmelig som den viser seg fra alle kanter.

Den var lenge ansett som ubestigelig. Martin Ekroll fra Skrova – Nordnorges første tindepioner som i 1888 gjorde 1st best. av Vågekallen, mente således at Svolværkjærring – som han kalte den, - «ikke var modtagelig for anden kurtise end raketter».

I 1902 var englenderne Ousten og Mundal på tindebestigning i Lofoten. De hadde tenkt seg på den da ubestegne Stjerntind på Flakstadøya, men tok isteden Ristind og Himmeltindene på Vestvågøya. Siden forsøkte de seg på Svolværgeita, og kom opp på det «Kne» man fra byen ser stikke ut til venstre, - men videre til topps anså de det håpløst og sa at klatringen ville ha: «stretched out the best Dolomite guide»!

Om det ble gjort noe alvorlig forsøk på å klatre den i de etterfølgende år, kjenner jeg ikke til. Folk følte sig vel overgitt bare ved å se opp til den, og som enhver æret og fryktet høyhet ble den tillagt mange navn. På trykk har jeg sett: Svolvær – Kjærringa, - Geita – Gjura – Mannen og Kjærringa, Det elskende par. Det siste navn synes jeg er det mest betegnende, - for sett på den rette side og avstand ser det skinnbarlig ut som de står og tar omkring hverandre.

Den 1/8-1910 kom Norges første store tindstigere for å prøve den. Det var Rubenson, Bryn og Schjelderup fra Oslo. De hadde dagen før gjort 1ste best. av Stetind i Tysfjord, og dermed vunnet den største seier noen her til lands har oppnådd innen fjellsporten. De kløv opp baksiden av Geita og kom opp på Hornene ved å stige opp på hverandres skuldrer. Uttalte senere at det var noe av det mest utsatte de hadde vært borti. Senere er Klippenålen besøkt nogen få ganger, blant annet av den kjente tindebestiger H. Tønsberg, som sier at «bestigningen er klatreteknisk et fint stykke arbeide».

St. Hans aften 1929 kom jeg til Svolvær for å se på «udyret» fra nært hold, men hadde ikke med noe klatreutstyr. Da jeg nådde opp i skaret på baksiden fant jeg til min forundring en person sittende der. Det var Jens Knudson der fra byen, - han hadde så smått lurt på tinden, men kom ikke opp de første vriene meter. Fra Kneet hang et tau nedover fjellsiden, og kom vi bare bort til det, kunne vi antagelig entre oppover. Ved felles hjelp kom vi opp til et skrått svaberg, nådde tauet og dro oss opp til en ny avsats. At ingen fra før av hadde klart å krabbe seg opp dette svaberget, kunne vi ikke begripe.

Vi hengte oss begge i tauet, og fant at det holdt, - hvem som hadde hengt det igjen visste vi ikke. Et stykke opp traff vi på en loddrett, smal skorstein. For å komme ut av denne, måtte jeg krype opp gjennom et hull, så trangt at en tykk en ville ha blitt sittende fast her. Da jeg presset meg gjennom, kjente jeg en stor steinblokk gi etter på oversiden, - den vippet sakte over og ble liggende å balansere. Jeg ble ganske kald med det samme, for jeg trodde den ramlet ut, - og da hadde den sannsynligvis knust ham som sto nedunder. Med litt varsomhet kom også han etter samme vei opp på Kneet – og der kikket vi litt nøyere på den underlige og 2 m lange rokkeblokk. Den hvilte på den ene side mot fjellveggen og bet på den annen kant mot en liten stein, - så den lå som i et kulelager. Den så ut til å kunne falle ned hvert øyeblikk, men fast satt den likevel. Den var som et tak over skorsteinskaminen, og for å komme opp og ned der måtte en nødvendigvis lette på fallemmen.

Vi kikket på selve hornene som strakte seg ca 65 m høyere enn oss, men vi fant ut at denne Geita ville ha vært mer gjestmild om den hadde vært kollet.

Vi studerte ut og inn på hvor hen det kunne være at folk hadde gått opp her, vi fant ut at det måtte være overmenneskelig fra hvilkensomhelst kant det hadde skjedd. På nedtur kom jeg stygt ut ovenfor svaberget. Jeg gled til side og dinglet utover ved siden av, i farten fikk jeg bare med den ene hånd tak i tauet. Det kunne lett ha gått galt, men jeg kom meg på igjen og ned.

I skaret satt vi en stund og glodde på toppen, og jeg lovet for meg selv, at fikk jeg anledning skulle den enda en gang prøves. Den kvelden var det dans i en hytte i retning av Kabelvåg. Der traff jeg mere «inntagende» skapninger og om morgenen dro jeg videre.

Etter mange rundreiser kom jeg i fjor til Kabelvåg marked. Jeg hadde i det siste år fartet meget på tindene, og var nå i god trening. Håpet om å få ta Geita om hornene var derfor ikke utslukt.

Søndag før marked skulle noen kjenninger på biltur til Svolvær. De hadde «litt» med, og jeg bad dem vente litt så også jeg fikk benytte anledningen å bli med, og jeg stakk inn på losjiet for å hente «noe». Jeg kom straks igjen med en tung håndveske, - og hva dette «noe» kunne være, var ingen i tvil om, nå når vi på en fridag skulle på tur fra Kabelvåg hvor samlaget er.

Vi dro i vei i godt humør og kom til idrettsplassen ved Svolvær. Der steg jeg ut alene og til de andres forundring tok jeg håndvesken med meg. Men jeg måtte da være kompis og dele, - skulle jeg ha alt alene? Ja, det var ikke mer enn jeg så inderlig vel trengte for anledningen, - for i dag skulle det gåes hardt til verks. Om jeg ikke kunne overlate dem litt? – Umulig! Da de syntes vesken var mistenkelig tung, fikk de lov å se på utvalget. Forbauset dro de frem en taurull, en skitten kjeledress, et par gamle sko, et fotografiapparat og noe jernskrap. Hvor i heiteste – skulle jeg? Jeg pekte mot Geita og spurte om noen ville bli med. – Jeg kunne likesågodt ha spurt etter følge til månen.

Så tok jeg vesken i hånden og ruslet opp i ura hvor jeg kledte meg om. Det korte stykket opp til foten ble hardt, - det var i de dager da termometeret nesten konstant holdt seg omkr. 30⁰, og da solen sto rett imot, stekte den så det ordentlig jobbet av den frodige gressli. Der fant jeg moden blåbær, - et sjelden tilfelle så tidlig her nord.

Vesken var tatt med i mangel av ryggsekk, og ved å træ en stokk gjennom håndtaket og slenge den over ryggen nådde jeg etter mange pauser opp i skaret bak Geita. Det hadde skjedd en stor forandring siden sist, - jeg kjente meg knapt nok igjen. Enten hadde Geita eller jeg skiftet karakter, - får vel tro at den første er den minst omskiftelige. Fjellsiden som for et år siden forekom meg umulig, syntes nå liketil, - og jeg ble straks på det rene med at her skulle jeg opp.

Jeg steg straks opp på første avsats, - det er ikke ganske liketil for en mann. Så kom skråsvaet, - det er til venstre skilt fra hammeren ved en tomme bred sprekk, jeg boret fingrene inn der og dro meg opp til gresshyllen. Etterpå heiste jeg opp vesken.

Skorsteinen var fort unnagjort, og atter lettet jeg på fallemmen, og stakk hodet opp til kjente trakter. Blokken lå der og balanserte likedan som sist. Ovenfor denne festet jeg tauet, og kløv derpå ut i fjellveggen på baksiden. Det er helt loddrett her, men merkelig nok finnes flere gode tak og fester som man ikke ser med det samme. Så må man holde seg fast med hender og føtter, ellers gjør man kollbøtte ut i luften.

Etterhvert som jeg lirket meg bort og oppover; måtte jeg løse av meg tauet og henge det ut noen meter for atter å kunne fortsette, - dette var vanskelig nok med en hånd. Så halte jeg i et snøre vesken etter, og plasserte den på en hylle eller hengte den etter håndtaket over en nabb. Disse var det flere av som jeg la tauet rundt, - og hvis jeg kom til å ramle ned, ville jeg stadig være i forankring så fallet ble ikke mange meter.

Tilslutt kom jeg helt ut på et hjørne nedenfor hornene, - der var et lite overheng men med godt tak. Jeg slapp taket med føttene og halte meg opp til et romslig platå hvor det sto et lite rognetre. Derfra førte en bratt renne opp i kløften mellom horna. Jeg vrikket mig opp denne – og kunde så kikke ned til byen på fremsiden.

Nå gjaldt det å komme videre, - det minste horn er fritt for tak, men ved å slenge et tau over kan man klatre opp. Tauet som var festet nede rakk imidlertid ikke så langt, og derfor smøg jeg meg rundt storhornet. Det er bratt og gir noen små fingertupptak hvor man kan ake seg opp på friksjonen, men det er noen meter så utsatt og hardt at man skal lete lenge etter maken.

Endelig sto jeg på spissen! Det er smått om plass, kun rom for en person. Jeg hauket nedover, og straks svarte det fra folk nede på veien nedunder. På det minste horn stod en liten varde, - og dit burde jeg nå for der lå kanskje en beretning. Men hvorledes skulle jeg komme over kløften!? Det var et lite lengdesprang over, med avgrunnen på alle kanter, og landingsplassen på Lillehornet var ikke stor, ca 1,5 m i firkant. Men kom jeg først dit bort kunne det nok la seg gjøre å slippe seg ned til en avsats på baksiden.

Her var bare en ting mulig – det gjelder å hoppe over! Det ville bli et farlig sprang, og kirkegården som lå nedunder gjorde ikke situasjonen mer oppmuntrende. Jeg tok sats, spratt i og landet fint på Lillehornet.

Jeg tror nok gjerne at det virket uhyggelig dristig for dem som sto nede og så på svevet, men hoppet var i og for seg ingen prestasjon eller mandig å utføre. De luftige, usikre omgivelser gjorde dog at en måtte ha en absolutt sikkerhet til seg selv og vite hva en kunne klare både med hode og kropp.

I varden som bestod av tre stener lå en lapp med navnene Høygård og Mehren, - det er vel de to som man av avisene ser skal gå over Grønland til sammen.

Det viste seg at det var ikke lenger fra Lillehornet bort til det store, - enn at jeg nådde dette ved å strekke mig godt ut, og der fantes et par bra klemmetak, og jeg aket meg så opp igjen på toppen. Her tok jeg et morsomt bilde i skyggen mot fjellryggen. Ved hjørnet under platået på baksiden sto en rusten ringbolt innslått. Jeg fant ikke å ha noen bruk for den og tok den med til et minne.

Jeg hengte meg utover hjørnet og fant igjen takene. Vesken stod på platået ennå, og måtte rykkes ut. Den pendlet bortover, men dessverre var snøret for kort til at den kunne fires helt ned, og på den hyllen jeg sto var det plass bare til meg. Mens jeg holdt mig fast med en hånd slengte jeg vesken frem og tilbake, og forsøkte å få den til å bli liggende på en avsats lenger nede, men det var så bratt og lite om plass at det var uråd. Heller ikke kunne den slippes ned i ura da fotoapparatet var inni.

Det var ikke annen råd enn at jeg vekselvis måtte hive og hale i snøret opp igjen, og så træ hånden gjennom håndtaket og klatre videre slik. Jeg måtte smile når jeg tenkte på situasjonen – Skal tro hva Ekroll ville ha sagt om han hadde sett meg klatrende ned «Kjærring» med koffert i hånda?

Tauet halte jeg inn etterhvert og bandt om meg igjen, hvorpå det ble lagt over nabber nedover så jeg stadig var i forankring. Det tok en del tid i vridde stillinger, - men situasjonen var aldri virkelig faretruende. Det gikk lett fra Kneet og ned, hvorpå jeg på buksebaken akte nedover.

Det verste jobb på hele turen fikk jeg nok i ura, - nemlig med å finne igjen klærne. Den er svært storsteinet, og jeg kjente meg ikke igjen da jeg kom ovenfra. Jeg måtte nedenom og forsøke å ta igjen samme rute som jeg kom oppover. Etter et kvarter krøp jeg omkring mellom steinene, lette og bannet over at jeg skulle gjemme habitten så vel, - inntil jeg plutselig snublet over den i en hule. Så skiftet jeg antrekk og ruslet til byen med skinnkofferten i hånden som en annen handelsreisende.