Om førstebestigninga av Gjuratind
Gjennom vel 60 år trudde alle at den lokale fjellføraren Erik Norahagen og engelskmannen W. I. Napier var dei første som nådde toppen av den 1712 meter høge Gjuratinden mellom Isfjorden og Eikesdal. Men det stemmer ikkje at dei var først. Førstebestigninga skjedde fire år tidlegare, og dei som gjennomførte bragden var to barbeinte 12-åringer frå Isfjorden, gjetargutane Iver A. Kavli og Bård Moen.
Dette er ein gjengivelse av Arne Randers Heens artikkel om dei to gjetargutane som var først på Gjuratinden og som sto første gong på trykk i ei bok utgitt av Norsk Tindeklub i 1948. Kommentarane til slutt er mine.
En bygdegutts klatrebedrift
For et par år siden1 syklet jeg innover Isfjorden, og stanser for å pumpe sykkelen. En gammel mann – men sprek som en ungdom å se til – kom tilfeldigvis gående forbi. Det var Iver A. Kavli, som jeg hadde kjent i mange år. Han begynte engang med to tomme hender, men arbeidet seg opp så han hadde et vel ansett skomakerverksted. Vi slo av en prat og jeg fortalte at jeg hadde tenkt meg en tur opp på Juratind2. «Ja, de’ e’ rå’ å kome dit», sa han, «der ha i au vøre». «Nei, det kan jeg ikke tenke meg,» sa jeg, «jeg tror jeg kjenner alle turene fra gammel tid, men ditt navn finnes ikke i listene.» Men han holdt på sitt, og så fikk jeg høre en underlig historie som fortjener å bli kjent, selv om referatet kommer noe sent.
Iver Kavli var født i 1868. Han mistet tidlig sin far, og måtte snart ut til fremmede som gjetergutt. Det var den gang ennå mye rev og gaupe som sauene måtte vernes for i fjellet, selv om ulven da heldigvis var forsvunnet. Bjørn hendte det også at de så. Han var ofte sammen med en jevnaldrende, Bård Moen, og en god del av sommeren tilbrakte de med å passe sauene ved foten av Juratind, opp mot overgangen til Eikesdalen. En godværsdag utpå sommeren 1880 fant de på å ta en langtur oppover nordøsteggen på Juratind. De gikk som oftest barfot, men denne dagen hadde de lærsko på. De merket snart at disse ble for glatte, og så småklatret de videre oppover barfot. Noe særlig vanskelig fant de ikke at det ble, vant som de var å fly etter sauer i allslags ulendt terreng. Men oppunder toppen kom de til en spiss som Bård ikke våget seg oppå. Iver klatret likevel opp, og kom seg også velberget ned igjen. Så ruslet de attende, og fortsatte gjetinga. At tinden tidligere var ubesteget tenkte de ikke på, og anså turen senere heller ikke høytideligere enn en vanlig fjelltur, som det ikke var noe å hefte seg ved.
Klatring for sportens skyld er noe som bygdefolk ennå står uforstående overfor – de var jo verken på jakt eller ute for å hente ned sau som hadde gått seg fast, så en slik «tullfære» måtte helst ikke nevnes for høyt.
Jeg tenkte å snakke nærmere med han om turen senere, men kort tid etter fikk han slag og døde. Bård Moen var allerede da død for mange år siden. Beretningen hadde jeg vanskelig for å tro på med det samme, selv om jeg ikke hadde noen grunn til å tvile på Ivers fortelling. Men 12-åringenes bragd er noe helt utenom det vanlige. I alle bestigningslistene hittil i 65 år har jo to andre navn stått som de der hadde æren av å ha vært først på denne landskjente, elegante tind. Og hadde ikke jeg tilfeldigvis denne dag truffet Iver, og turen var kommet på tale, ville dette sannsynligvis bli glemt for alltid.
Året etter var jeg framme ved gårdene der Iver var som smågutt. Der kjente de gamle til historien, men ingen av dem hadde vært på Juratind, og kunne ikke bedømme prestasjonen. Derimot holdt de mer levende i minne at Iver ved den tid også klatret opp Husnebba, og dette hadde også jeg hørt fra gammelt. De eldste husket ennå at Iver alene krabbet oppover denne bratte fjellsida, som ligger rett mot gården, en rute som mange klatrere selv i dag vil kvie seg for, selv om den ikke er på høyde med Juratind.
I 1884 kom englenderen W. J. Napier, og fikk øye på Juratind. Han allierte seg med føreren Erik Norahagen som bodde i et annet dalføre, og som antok at fjellet var ubesteget. Han hadde ofte tenkt å prøve tinden med flere av de fjellkarene som opptrådte etter at Romsdalshorn var gjenerobret i 1881, men det var alltid blitt utsatt til «et annet år». De to klarte også tinden ad nordøsteggen, som gir den naturlige led. I DNT-årboka for 1885 har Napier på engelsk skrevet en utførlig artikkel om ferden, og han skildrer det slik at en må tro at de har vært borti ordentlig skarpklatring. Norahagen måtte således forsøke et par ganger før han klarte spissen, hvoretter Napier kom opp ved hjelp av tauet, men først styrket de seg på en flaske vin. Også senere har det hendt at folk har funnet spissen for skarp (se DNT-årboka for 1941 side 100), og enda flere har fått skrekk og har snudd under den store svahammer som stenger på nordøsteggen, selv om de visste at ruten går opp der.
Gjuratinden og Hoembreen sett frå Hoemtinden. Ruta førstebestigarane Iver Kavli og Bård Moen klatra er Nordaustryggen. Det vil seie litt bak profilen til høgre på bildet og opp til nordtoppen. Derfrå gjekk dei langs eggen, og Iver klatra så opp på den høgaste, spisse toppen (til venstre). Foto Bjørn Magne Øverås
(Artikkelen sto første gong på trykk i boka Norsk Tindeklub 1948.)
Noter
1) 1945.
2) Offisiell skrivemåte er no Gjuratinden, ikkje Juratind. Namnet tyder sannsynlegvis «Trollkjerringtinden».Gyger = Trollkjerring. Jamfør fjellnamnet Mongejura, «Mongegygra», altså «Mongetrollkjerringa»!
Kommentarer
Gjennom vel 60 år, frå 1884 til 1945, trudde alle at den lokale fjellføraren Erik Norahagen og engelskmannen W.I. Napier var dei første som nådde toppen av den 1712 meter høge Gjuratinden (Juratind) mellom Isfjorden og Eikesdal. Dei var på toppen sommaren 1884. Men det stemmer ikkje at dei var først. Førstebestigninga skjedde fire år tidlegare, og dei som gjennomførte bragden var to barbeinte 12-åringer frå Isfjorden, gjetargutane Iver A. Kavli og Bård Moen. Same året (1880) var det stor aktivitet i romsdalsfjella. Dansken Carl Hall hadde alliert seg med den lokale fjellmannen Jo Venjesbrekkå (John Venge) for å finne ei rute på Romsdalshornet. Året etter, 1. september 1881, nådde Carl Hall målet sitt saman med to andre lokale fjellkarar, Matias Soggemoen og Erik Norahagen. Oppe på toppen av Hornet fann dei varden som viste at Kristen Hol og Hans Bjermeland hadde vore der før dei – i 1828. Carl Hall skreiv lange og detaljerte artiklar i årbøkene til Den Norske Turistforening om sine fjellbragder, men dei to 12-åringane som hadde vore på toppen av Gjuratinden samtidig med Carl Halls «beleiring» av Hornet, var det ingen som hadde kjennskap til før Arne Randers Heen tilfeldigvis kom i prat med ein gammal mann i Isfjorden i 1945. Arne Randers Heens artikkel om dei to gjetargutane som var først på Gjuratinden sto første gong på trykk i ei bok utgitt av Norsk Tindeklub i 1948. Vi veit ikkje så mykje om dei to, men denne omtalen av Iver Kavli er laga på grunnlag av ein samtale med oldebarnet til Iver Kavli, Roger Kavli, boka «Konfeksjonens vogge og Norges kleskammer - 130 år med konfeksjon i Isfjorden og Romsdal» av Edmund Søvik, utgitt av Rauma kommune 1996 og eit utdrag frå boka «Folkeminne frå indre Romsdal» av Hans P. Øverås.
Samtale med Roger Kavli:
«Iver er oldefaren min. Han vaks opp i små kår på ein liten husmannsplass på Øvre Kavli i Isfjorden, som nummer tre i en søskenflokk på seks, der to av dei døydde som småbarn. Foreldra hans var Anders Iversen Kavlihaugen og Brit Torstensdatter Skare (frå Måndalen). Som barn bar han namnet Iver Andersen Kavlihaugen, men tok etternamnet Kavli då han i vaksen aldrer kjøpte seg hus på Tokle og etablerte seg som sko- og salmakar. Eg går ut frå at han var litt av ein villstyring, i barne- og ungdomsåra, noko som også går fram av historiene om klatreturane på Gjuratinden og Husnebba. I 1891 gifta han seg med Ingeborg Anna Johansdatter Breivik, og dei fekk 8 barn. Vi kjenner ikkje så mange detaljar om livet hans, men ettermælet er at han var ein pådrivar og ein som i våre dagar kanskje hadde blitt kalla ein gründer. Han arbeidde seg opp frå små kår som husmannsgut til ein etter målestokken i den tida han levde, ein velhalden mann.»
Frå boka om vår lokale konfeksjonshistorie av Edmund Søvik:
«Iver A. Kavli (1868 – 1945). Han fekk seg gard og bygde seg hus på Tokle. Der dreiv han skomakarverkstad i andre etasje. Han starta i 1898 og dreiv fram mot siste krig (1940) med 6 - 7 arbeidarar. 2 -3 av desse sat på verkstaden, resten sat heime. Ivar nåtla (sydde saman overlæret) sjølv og reinskar sålane, så kom skomakarane eller ærendsgutar innom og henta og leverte arbeid. Slik var systemet. Produksjonen gjekk helst til nordlandshandlarane. Han hadde ikkje så mange spesialmaskiner som dei største produsentane, men som på dei fleste små skofabrikkane var det desse maskinene: Nåtlemaskin, grovsaummaskin (bekatrådmaskin), reparasjonsmaskin og pussemaskin. Sønene, Ivar og Trygve, heldt fram med drifta etter krigen og fram til omkring 1950.»
Også eresfjordingen Hans P. Øverås skriv om Iver A. Kavli og Gjuratinden i boka Folkeminne frå Indre Romsdal. Han skriv at det var i 1881: «To guta frå Isfjora, Iver Andersen Kavli og ein Moen, gjette framme i Juren. So vart dei eni om at dei skull ga opp på Jurateen, Hoemsjurå. Dei va bærrføtt begge to. So vart dei færlekt om at berre den eine skull ga opp på toppen. Den andre skull vara att nere. De va Iver Andersen Kavli so gjekk opp på toppen. Han va den føsste på Juratenna. De va i åre 1881.»
Arkiv
Kategorier
Kommentarer