Tindebloggen

Jeg tror det. Den legendariske danske tindebestigeren Carl Hall kunne ha blitt slått på målstreken av den minst like legendariske engelske klatreren William Cecil Slingsby dersom været hadde vært bedre da Carl Hall, sammen med Jon Venge og hans sønn Ole, gjorde sitt sjette mislykkede forsøk, den 25. august 1881.

La oss først se på det som faktisk skjedde:

18. august 1881 tok Carl Hall inn på Hotel Aak i Romsdalen. Hensikten med besøket var å nå toppen av Romsdalhornet. Året før hadde han kjørt seg fast fra nord, sør og øst. Nå var han klar for en ny sesong og nye forsøk sammen med sin lokale kjentmann, John Olsen Venge, eller Jo Venjesbrekkå som han ble kalt av sine sambygdinger.

Riktig nok var det ikke snakk om noen førstebestigning. Den bragden ble gjort alt 53 år tidligere av smeden Kristen Hoel og gardsarbeideren Erik Bjermeland. Men siden da hadde alle forsøk på å finne ei rute til toppen av Hornet vært mislykket. Kanskje var historia om førstebestigerne i 1828 bare en bløff? Var det ingen varde, men bare en stor stein, som stakk opp fra toppen ute på kanten mot Romsdalen?

Carl Hall hadde nok regnet med å få være i fred med sitt ambisiøse prosjekt, men så skjedde det noe som sannsynligvis må ha uroet dansken. En farlig konkurrent dukket opp. Den 23. august skrev nemlig engelskmannen William Cecil Slingsby og nordmannen Johannes Vigdal seg inn i gjesteprotokollen på Hotel Aak. Hensikten med besøket var å gjøre et forsøk på førstebestigning av Store Venjetinden. De hadde nok også Romsdalshornet på lista si, selv om Slingsby i ettertid gir uttrykk for motforestillinger til «å hekte seg på Hall».  

Slingsby hadde studert Hornet grundig under tidligere besøk i Romsdal:

«Selv fikk jeg første gang se Romsdalshornet i 1872 fra dekket på en damper ved Molde, slik turister gjerne gjør. Tre år senere saumfór min søster og jeg de to svirebrødrenes varde gjennom kikkert fra fjellryggen opp mot Store Trolltinden, og ingen av oss fant ringeste grunn til å betvile Kristen Hoels historie.»

Om ankomsten til Hotell Aak 23. august 1881 skriver Slingsby:

«Vigdal og jeg ankom Aak i mer eller mindre opprømt tilstand etter våre nylige medganger. Med ukuelig pågangsmot var Carl Hall og hans to førere akkurat da ute for å utfordre Romsdalshornets fordringsfulle forsvarsverker på ny etter gjentagne tilbakeslag. Ettersom vi syntes det ville passe seg dårlig å hekte oss på Hall, gav vi et forsøk på den høyeste av Vengetindan førsterangs.»

Slingsby og Vigdal startet grytidlig om morgenen 24. august. De gikk rett opp den bratte og ulendte fjellsida bak hotellet: «Etter fire timers basketak med steile klipper og et virvar av furu, bjerk og einer nådde vi ryggen mellom Romsdalen og Vengedalen, og befant oss ansikt til ansikt med målet vårt.»

De oppfattet det snøfylte gjelet mellom Store og Lille Venjetinden som skredfarlig og «utekkelig», og bestemte seg for å prøve nordøstryggen. De «halvt løp, halvt rutsjet ned til Vengedalens botn», vadet over elva og la kursen mot «baksiden av vår tind». Derfra valgte bort nordøstryggen, og endte med å klatre opp ei ifølge Slingsbys detaljerte beskrivelse komplisert rute med snø, is og fjell i nordøstflanken. Da de sto like under toppen, insisterte Slingsby på at Vigdal skulle gå først opp på toppunktet, noe han ifølge Slingsby motstrebende gikk med på. Dermed hadde de gjort førstebestigninga av den tinden mange fjellfolk kaller Romsdals vakreste, 1852 meter høye Store Venjetinden. Nedturen gikk de først baklengs i den øvre delen av ruta, deretter med «herlige aketurer og springmarsj» ned til Venjedalssetra som de nådde klokka ti på halv ni om kvelden. Der ble de tatt vel imot av seterjentene, «delikaterte» seg med seterkost og kaffe og forsvant deretter inn i «den søvn vi tindebestigere så gjerne vil mene oss vel fortjente til.»

Da de våknet dagen etter, var det slutt på det fine været. Regnet hølja ned ute på setervollen og oppe i tindene kom nedbøren som snø. Slingsby og Vigdal mistet derfor lysten til å prøve seg på Hornet, men på returen tilbake til Hotel Aak la de turen opp Venjedalen, over Litlefjellet og rett ned fjellsida til Romsdalen. De passerte med andre ord like under Nordveggen på Hornet:

 «Til tross for våt og lite klatrevennlig neste dag gikk vi opp dalen og tok Romsdalshornet grundig nok i øyesyn til å danne oss et skikkelig bilde av hvordan vi burde legge opp et angrep på tinden. Utrettelige Hall og Co befant seg da på en tilstøtende fjellrygg, men vi så ikke snurten av dem. De råkte inn i snestorm og annet overhendig vær og ble enda en gang tatt av Hornet. Vigdal og jeg klatret direkte ned i Romsdalen fra Lillefjellet, og ved et rent slumpetreff fant vi det ene tråkket som leder noen vei – en provoserende, intrikat og ufyselig anstrengende klyvetur i veksling mellom såpeglatte bratthammere og regntunge villnis av fornærmede bjerketrær. Om kvelden hadde jeg gleden av å møte den danske tindebestiger på Aak, og en lang og svært interessant samtale utspant seg mellom oss.»

Dagen etter dra Slingsby og Vigdal til Jotunheimen:

«Elendig vær skysset Vigdal og meg av gårde, og dermed gikk jeg glipp av å treffe Harald Petersen (annenmann på Storen), hvilket var fortærende synd. Og knapt rakk vi passere før solskinn drev elendigheten på flukt. Selv om det senere ikke skulle mangle på medganger i Jotunheimen, gikk vi glipp av Romsdalshornet. Halls tålmodighet, derimot, ble kronet med seier til slutt, og godt er det. Den 31. august (feil, riktig dato er 1. september) nådde han grovsmedens varde og kunne for all tid få bekreftet riktigheten av historien til Hornets to helter. Et par uker etter klarte en gardbruker, Ole Kolflot, å gjennomføre bestigningen helt alene – da hadde han et forsøk bak seg fra noen år tilbake og fikk til gangs bruk for sine fremragende talenter som skarpklatrer. I 1882 og 1883 fikk så Romsdalshornet være i fred for fjellstøvler.»

La oss så vende tilbake til Carl Hall, John Venge og hans sønn Ole Venge.

Samme dag som Slingsby og Vigdal nådde toppen av Store Venjetinden, brukte de det fine været til å etablere seg i ei fjellhule i Vengedalen. Etter ei kald og søvnløs natt sto de opp klokka 4 om morgenen, og valgte å starte på tross av regn og kaldt vær. Denne gangen hadde de også med seg en stige, som Hall håpet skulle komme til nytte. De kom seg opp i høyde med Den Gule flekk, men nå slo regnet over til snø. Etter en kort rekognosering og en rask frokost, valgte de å snu. Stigen kastet de utfor stupet. De våte og kalde klatrerne var ikke tilbake på Aak før klokka 10 om kvelden. Her er Halls beretning om møtet med Slingsby:

«På Åk traff vi sammen med mr. Slingsby. Han hadde i selskap med skolelærer Johannes Vigdal nyttet gårsdagens gode vær til å vinne en vakker seir over Vengetindens høyeste og hittil ubestegne topp. Klatringen hadde for øvrig etter hans utsagn vært forbundet med store vanskeligheter. Særlig hadde det møtt adskillig snefonner av den aller bratteste art. De følgende dagene, den 26. til den 30., stilte vår tålmodighet på en hård prøve. Regn og atter regn.»

Men Carl Hall var villig til å vente. Nå fikk han imidlertid et nytt problem. Hans trofaste følgesvenn gjennom to sesonger og seks mislykkede forsøk på Hornet, John Venge, hadde fått nok. Han nektet å bli med på flere turer. Løsningen ble to unge karer som i de følgende årene skulle bli faste fjellførere i Romsdalen, Erik Norahagen og Matias Soggemoen. 31. august gikk de opp til den samme fjellhula i Vengedalen, og dagen etter nådde de toppen av Romsdalhornet på Carl Halls sjuende forsøk.

Slik beskriver Carl Hall øyeblikket da de stakk hodet over kanten på Hornet:

«I ett nu var vi alle tre på toppen, hvis underlige, langaktige flate straks kan beskues i sin helhet. Bare på ett eneste punkt, nær kanten av nordsiden, ble utsikten sperret av en forhøyning i terrenget. Vi var ikke et øyeblikk i tvil om at det var den berømmelige Christen Smeds varde, som her ropte imot oss sitt: «Hoc iter Cesaris!» Stenen, som den kalles på Åk, er i virkeligheten en vanlig 8 fot høy og 4 fot bred varde, og den står her som et verdig minne om Christen Smeds og Hans Bjærmelands bragd, som i sannhet fortjener en fremstående plass i en norske tindebestignings annnaler.»

Slik gikk det altså, men tenk hva som kunne ha skjedd dersom det ikke hadde regnet og snødd i fjellet åtte dager tidligere, den 25. august 1881? Hva om det hadde vært det samme fine været som dagen før, da Slingsby og Vigdal brukte det kortvarige værvinduet til å nå toppen av Store Venjetinden, mens Carl Hall og John Venge og hans sønn Ole kastet bort den samme godværsdagen med å pakke ryggsekk og dra med seg en ubrukelig stige opp til et ufyselig overnattingssted i Vengedalen.

Her følger min kontrafaktiske versjon av 25. august 1881:

Da Slingsby og Vigdal kom opp på Litlefjellet, slo været plutselig om. Sola kom fram, og etter et par timer var fjellet tørt. Mannen som fem år tidligere hadde klatret alene til topps på Store Skagastølstinden, lot blikket gli opp den bratte nordsida av Hornet og tok en rask beslutning: «Vi prøver rett opp», sier han og Vigdal nikker. De knytter hampetauet rundt livet, og etter et par timer står de på toppen. De ligger og soler seg ved førstebestigernes varde når Carl Hall, John Venge og hans sønn Ole stikker hodet over kanten. Så kan vi jo lure på hva Carl Hall ville ha sagt i sakens anledning? Kanskje et underdanig «Hoc iter Slingsby», for så å ta sin engelske kollega i handa. En mer sympatisk fantasi kunne jo være at Slingsby og Vigdal ikke dristet seg til å klatre Nordveggen, men fulgte etter i hælene på Hall, og at de kom opp samtidig. Da ville naturligvis gentlemannen Slingsby stoppe opp, slå ut med handa og si noe tilsvarende til Carl Hall som han dagen før hadde sagt til Johannes Vigdal like under toppen av Store Vengetinden: «After you, Mr. Hall!» Og Hall ville naturligvis reagere som en like stor gentlemann ved å henvende seg til sin trofaste fjellfører: «Etter Dem, John Venge!» Og så ville John ta sin sønn Ole i handa, og vandre bort til Kristens Smeds og Erik Bjermelands varde, til stående applaus fra Slingsby, Hall og Vigdal som ventet respektfullt like under toppen på Romsdalshornet.

Slik gikk det altså ikke. I virkelighetens verden ble det Carl Hall, Matias Soggemoen og Erik Norahagen som ble «andrebestigere» av Romsdalshornet. Det er ingen grunn til på synes synd på Slingsby. Slett ikke. Fem år tidligere sto han alene på toppen av Store Skagastølstinden i Vest-Jotunheimen som førstebestiger. Etter en kjapp tur til Romsdalen hadde han sikret seg førstebestigningen av Store Venjetinden. I 1885 kom han tilbake og ble førstemann også på Kvanndalstinden, den aller fineste av de alpine tindene i Romsdalen. Da var det vel greit at Hall fikk æren av å være nummer to på Hornet. Slingsbys første tur på Hornet ble gjennomført 15. august 1884. Da klatret han sammen med sin kone, Alizon Slingsby, som dermed ble den første kvinne på toppen av Romsdalshornet.

Men om jeg ikke synes synd på Slingsby, så har en god porsjon slike følelser i forhold til John Venge. For hans skyld skulle jeg gjerne ønsket at den siste delen av min kontrafaktiske fortelling hadde vært sann. Heldigvis fikk han et lite plaster på såret året etter, da han fikk være med på førstebestigningen av Store Trolltinden sammen med Carl Hall og Matias Soggemoen. Han var også først på Nordre Trolltinden sammen med Bromley Davenport i 1870 og på Trollryggen med Albert Fieve i 1880.

En av mine største helter i historien om Romsdalshornets bestigning er kirkemaler, sauebonde og selvlært fjellfører fra Isfjorden, Ole Endresen Kolflot. Han er for øvrig far og bestefar til to andre legendariske fjellførere fra Isfjorden, Henning og Ole Nygård. Som Slingsby skriver var han alene på Hornet et par uker etter Hall, Soggemoen og Norahagen. Han ble dermed første solobestiger med sin «tredjebestigning» av Romsdalshornet. Alt i 1866 kunne han ha nådd toppen da han var vegviser for kartografen kaptein Sejerstedt. De gikk seg fast på høyde med Den gule flekk like under det som seinere fikk navnet Halls renne. Jeg skulle gjerne sett at Ole Endresen Kolflot hadde nådd toppen av Hornet denne dagen, 15 år før Carl Hall, Matias Soggemoen og Erik Norahagen. Det kan kanskje bli min neste kontrafaktiske fortelling!

Iver Gjelstenli

 

Alle sitat og faktaopplysninger i denne artikkelen er hentet fra:

• Carl Hall: Turistminner fra Romsdalen. Den Norske Turistforenings årbok 1881.
• William Cecil Slingsby: Den nordlige arena. Skisser fra tindebestigninger i norsk natur mellom 1872 og 1921. Utvidet og redigert utgave av «Norway - The Northern Playground» ved Jan Schwarzott. Forlaget Grøndahl Dreyer, Oslo 1998.
• Mer om Carl Hall i «Carl Hall – dansk klatrepioner i norske fjell» av Carsten Berg-Sørensen og Erik Hoff. Utgitt i Norge av Fjellmuseets Venner, årbok 2000.
• William Cecil Slingsbys «The Northern Playground» i fullstendig og original utgave med forord av Dave Durkan. Forlaget Swami Kailash Publications, 2014.