Tindebloggen

Man må fare vidt omkring og lete lenge før en finner så vakre og storslagne naturpartier som inne i Romsdalen, - og derfor er også med rette disse kjent langt utover landets grenser.

Når en daglig ferdes i disse trakter, virker det ikke så betagende, men når en kommer bort fra det en tid og sammenligner det med andre landsdeler merker man den store forskjell.

Den virkelige nydelse av disse panoramaer får man likevel ikke før man kommer op i høidene, hvor en ser alt ligge foran sig i all sin velde. Det er lett nok å finne slike utkiksposter, og en av de som lønner sig best er Skarven som er lett å komme op til fra Skorgedalen. Det rundskue man har fra Skarven helt inne fra traktene mot Eikesdalen, ut over fjordene og opover Romsdalen, er så skjønt og betagende at toppen burde være ennu mere besøkt enn den er. Særlig om vinteren burde det bli et yndet utfartssted, så meget mer som kan uten risiko kan gå på ski helt op. Skorgedalen er velkjent for sitt gilde skiterreng, men det er også andre steder der omkring at utmerkede skiturer kan gjøres. En fornøielig vintertur er det å gå op på Lillefjellet, hvorfra Vengetindene, Hornet og Trolltindene tar sig særlig majestetisk ut. En må virkelig bli høitidelig stemt når en står innunder disse tre storheter, - de mest berømte i Nord-Europa.

Særlig har fotografene Wilse og Birkeland gjort sig fortjent ved å gjøre disse trakter kjent ved sine glimrende billeder derfra.

Men når man først tenker sig op mot høidene, hvorfra da ikke ta skridtet helt ut og se sig op på centrumsstjernen for hele herligheten: Romsdalshorn! Dette måtte virke særlig lokkende så lenge det het sig å være ubestigelig om vinteren og det vilde ellers bli en førstebestigning på denne årstid av noe betydeligere fjell i Romsdalen. Det kunde jo være moro å slå faste om det for alltid skulde få hete å være uovervinnelig, eller om man kunde gjøre sig det underdanig ved et ærlig forsøk verd og det å prøve er ingen kunst

Jeg hadde nevnt denne plan til flere, bl.a. til Osvald Oshaug som var en av de få derinne som hadde erfaring for at en slik tur kunde la sig gjennomføre.

Pussig nok hadde også Karl Oshaug, tenkt ut det samme, - der ser således ut til at de som har felles interesser kan skape de samme tanker.

Hvorledes turen forløp vil jeg ikke nevne nu, da den tidligere i korte trekk har vært omtalt i dette blad og i Aftenposten (i sistnevnte avis var den ellers litt unøiaktig gjengitt).

Det første vanlige folk sier om et slik foretagende vil gjerne være som så: «At de kan finne på noe så dumdristig, - de kan umulig kjenne til de farer de utsetter sig for, - det er jo å risikere livet» osv. Det er på en måte naturlig at folk som kommer  med slike uttalelser, - og hvis et almindelig menneske uten øvelse og kjennskap til tindesporten foretok noe lignende, vilde vi som fant «vinterveien på Hånnje» antagelig si det samme.

En dristig tur var det, - men farene kjenner vi, og nettop derfor vet vi å undgå, forebygge eller overvinne dem. At farer og vanskeligheter finnes, er ikke å komme forbi; med hvad som synes umulig og livsfarlig for en uøvet, ter sig litt annerledes for en som er inne på fjellsporten og ellers er innstilt på å møte de vanskeligheter som måtte komme, uten straks å gi op ved å se sig redd og overgitt på avstand. Fjellet er alltid slik at man ikke kan dømme om det før en virkelig har neven i det.

Ved en vinterbestigning gjelder det å være forsiktig; men på samme tid kan man jo være dristig for det. Disse to begrep står ikke mot hverandre, og de krevers samlet i Hornet når is og sne dekker alle vanlige tak.

Det er en kjennsgjerning at en blir mer og mer forsiktig efterhvert som man ferdes i fjellene. Ingen er mere uvorren enn nybegynneren både til å stole på usikre tak og å være likegyldig med løs sten overfor andre i følget. Ellers tror jeg neppe noen blir forsiktig nok før man engang får se alvoret og før en skrekk i livet, - og den får nok de fleste, som har vært i kast med tindene, før eller senere.

Det er ofte på de letteste steder ulykkene skjer, alt synes så liketil at en glemmer å være opmerksom. Naturlig som et fordres på vanskelige steder er det ikke mindre nødvendig hvor en utglidning kunde bli skjebnesvanger, uten at det derfor kunde sies å være et vrident punkt.

Det er en ting som er av likeså stor verdi som å kjenne fjellet; det er å kjenne sig selv, vite hvad en klarer, og kjenne sin begrensning. En må foran en slik tur ha prøvet sig selv, så en vet at en makter å ta sig frem om en skulde bli nødt til å heve sig op efter hendene, - at en klarer å beherske sig og holde hjernen klar på et utsatt sted, - selv om en føler at en svak dirring i kroppen vil gjøre en engstelig.

En må ikke lide av svimmelhet; - dog går den almindelige rute på Hornet om sommeren ikke forbi slike loddrette avgrunder at man skulde se sig nødsaget til å gi op selv om man er litt svak i hodet.

Man må vite hvad man eier av utholdenhet, så man ikke får et tilbakefall når toppen er nådd, - nedstigningen er ofte verre enn op, og når sinnet er trett og kroppen slappet er første påkjenning, er det lett å bli uopmerksom hvor farene ligger skjult.

Det fordre iherdighet og tålmod når en i timevis må lete efter en farbar vei; men spenningen og det interessante ved å være på nye, ukjente steder holder motet oppe og sporer til framgang så langt det går.

Den som har erfaring, stanser ovenfor det uforsvarlige, og føler ingen forkleinelse om han på et tvilsomt sted må si: Så langt og ikke lenger. Men han vet også å verdsette en annens prestasjon når han kommer frem hvor andre har måttet vende.

Dog finnes det farer som delvis står utenfor menneskelig kontroll, og derfor ikke alltid kan forutsees og undgåes. Sten kan falle ned på uventede steder, og uvær kan bryte løs uten forutgående varsel.

Å bli en sikker tindebestiger læres ikke på én tur. Det skal både øvelse og teori til for å komme inn i alle finesser om utstyr, taugets bruk og klatreteknikk. Det er blitt en hel kunst, som det er skrevet flere bøker om.

Tindesporten er av forholdsvis ny dato, og det er med dette som med alt nytt: folk stiller sig uforstående. Men det nytter likevel ikke å stanse den, - likeså litt som den tiltagende skihoppning. I ethvert langt skihopp som blir gjor ligger der virkelig et faremoment, - ja livsfare for den som ikke har prøvet det. Derfor virker det også som et «dødssprang» for den øuvede; men det blir av den som er inne på kunsten redusert til et lett, elegant svev.

Ellers er det jo slik at enhver idrett som det er noe ved må eie en gnist av risiko for å bli det den er. Det er denne bakgrunn av risiko som høiner denne idrett og gjør det til noe mere enn bare sport.

Foruten å stole på sig selv er man bokstavelig talt bunnet til hverandre, - en må sørge for kameratens sikkerhet, og en har mere enn sitt eget liv å være ansvarlig for. De som forstår å verdsette denne idrett, som er mere interessant, mere kropslig og sundt moralsk utviklende enn noen annen, bør ikke avholde sig fra den, - man får lære sig å forstå og tåle en vanskelighet og ta et tak også når det gjelder andre opgaver.

Når siste hindring mot toppen er overvunnet og målet nådd, nyter man den uforklarlige velvære og seiersglede som, sammen med selve opplevelsen, det vidunderlige utsyn og tanken på å være hevet en stund høit over den grå hverdag, i fulle mål gir lønn for stevet.

Og når det hele er over, har man et rikt, uforglemmelige minne igjen, - det beste av alt – til slutt!

 

Arne Randers Heen