Tindebloggen

Vinterbestigninger» og toppturer i høyfjellet har tatt en litt annen form de siste årene enn den gang de samme toppene ble besteget første gang på vinteren. Iallfall hvis man skal dømme etter sosiale medier. Det er ikke mange høydemeter og nedkjøringer som slipper unna Instagram og Facebook – hvor gamle klatreruter er blitt forvandlet til «middels krevende» nedkjøringer.

For de historieinteresserte og de som ikke har nok med å formidle egne prestasjoner, kan det være morsomt å gi et glimt av hvordan gamlegutta opplevde disse vinterfjellene. (Ikke mange kvinner på denne lista ...)

Det er ikke mange, om noen, som står registrert med flere «første vinterbestigninger» av norske fjell enn romsdalingen Arne Randers Heen. En ting er at han var involvert i mye av klatringen som foregikk i Romsdalen mellom 1930 og 1960-tallet – både sommer og vinter, men førstebestigningene hans strekker seg over det meste av landet. Svalbard inkludert. Minst seks påskeferier ble lagt til Hurrungane i disse årene. Resultatet var første vinterbestigninger i omtrent alle deler av Vest-Jotunheimen. Fra Gjertvasstind i nord (1953) til Store Austanbottstind i sør (1962).

Dagbøkene til Arne Randers Heen, oppbevart på Norsk Tindesenter på Åndalsnes, er en oppdagelsesreise i seg selv for alle som er opptatt av norsk klatrehistorie. Vi kan plukke første vinterbestigning av Store Midtmaradalstinden i 1958 som et eksempel.

Heen hadde vært på toppen sammen med NTK-formann Boye Schlytter under krigen, så han kjente veien og mente at klatringen burde være overkommelig. Men fjellet «ligger noe langt unna for et rimelig utgangspunkt». I 1958 var det ingen overdrivelse.

Sammen med moldingene Alf Bækkelund og Bjarne Ugelvik startet han fra Åndalsnes 2. april 1958, onsdag i påskeuka. Enkleste vei fra Romsdal til Hurrungane etter krigen var toget til Otta, bussen til enden av veien i Bøverdalen, og ski og pulk over Sognefjellet. Utrustning og proviant var blitt sendt i forveien til Turtagrø – på vanlig ekspedisjonsvis... To dager tok turen fra Bøverkinnhalsen via Turtagrø til Norsk Tindeklubs hytte i Skagagadalen - «et rimelig utgangspunkt». Dagen etter var været dårlig, men de brukte den til å bære utstyr opp til hytta på Bandet.

 

Neste dag la de i vei. Ruta gikk opp på Skagastølsbandet, ned i Midtmaradalen, opp i Lovskar, ned i Stølsmaradalen - og til topps «tok vi hovedgjelet S.Ø. for hovedtoppen og fulgte ad eggen til tops». Seks og en halv timer fra hytta til toppen gir ikke rom for så mange saftpauser. Selv dagens motbakke-kanoner ville ha fått en bra trimtur av å henge på de tre romsdalingene.

Arne Randers Heen var kjent for å gjøre ting grundig. Til Store Midtmaradalstinden hadde han båret med seg en vardebok og en kasse til å oppbevare den i. «Kassa hadde jeg laget av hardtre, beslått med aluminiumstinfolie spikret med kobbernagler – så den må vel kunne stå seg noen hundre år.»

For å korte returen og øke spenningen, ble de enige om å følge nordvesteggen direkte tilbake til Lovskar. Det var der Heen hadde gått sammen med Schlytter. Men nå kjente han seg knapt igjen. De endte opp i noen store stup ned mot Stølsmaradalen. Og når Arne Randers Heen understreker i dagboka at han «var ille ute!», da har de nok ikke hatt det så helt greit på eggen.

I flere timer holdt de det gående fram og tilbake på den kvasse ryggen, med returforsøk som hver gang endte i livsfarlige og ufarbare stup. Inntil de omsider oppdager et «meget bratt snøgjel» som ser ut til å gå hele veien ned til de gamle sporene deres i Stølsmaradalen. Og «ad en uendelig himmelstige listet vi oss ned.» I 20-tida var de tilbake på tindeklubhytta.

Siste kommentar i dagboka: ««Storen» burde også hatt et besøk -men nu var påskeferien omme, - vi var slitne dagen etter, og været var «heldigvis» overskyet.»

 

 

Omtrent sånn var det altså å klatre Store Midtmaradalstinden vinterstid i 1958. Og så vidt vites er hardvedkassa som skulle holde noen hundre år fortsatt på plass, 63 år etter at den ble plassert der...

 

Bildene som ledsager denne teksten er et utvalg fra flere av Arne Randers Heens vinterbestigninger i Hurrungane. (Takk til Norgesguidene for stedfesting av bildene.)