Tindebloggen

I 1976 gjorde et tsjekkisk klatrelag den første vinterbestigningen av Rimmondruta i Trollveggen. På den tida hadde Hans Christian Doseth og jeg blitt nysgjerrige på tindesporten, men var foreløpig bare nysgjerrige noviser, og desto større beundrere av østeuropeiske klatrere som utførte heroiske bragder i Europas høyeste, loddrette fjellvegg.

Da tsjekkerne nærmet seg toppen av veggen etter et par ukers klatring, tett fulgt av et enormt mediasirkus nede i dalen, fant Hans Christian og jeg ut at dette var noe vi kunne gjøre noen kroner på. Vi oppsøkte en Dagblad-journalist, som var på Åndalsnes for å dekke begivenheten, og spurte om han var interessert i å kjøpe bilder dersom vi gikk opp for å møte og ta bilder av klatrerne når de nådde toppen. Journalisten var litt skeptisk til å inngå noen avtale med to storøyde tenåringer, men han sa i hvert fall tja til en mulig økonomisk kompensasjon dersom vi klarte å hjelpe ham med et aldri så lite bildescoop.

Og dermed la vi i veg opp i fjellet. Men det ble aldri noe bilde fra toppen av Trollveggen. Allerede på Stigøra, der Trollstigvegen kommer opp på fjellet, ble vi bokstavelig talt tatt på senga av klatrerne. Der hadde vi lagt oss til for natta i ei snøhule med en plan om å fortsette opp til toppen av Trollveggen dagen etter. Klatrerne hadde brukt mindre tid enn forventet på siste del av klatringen, og midt på natta ble vi vekket av fire tjsekkere som ramlet inn i snøhula vår. De hadde antakelig sett skiene våre på utsida, og fant det altså for godt å vekke oss for å spørre om vegen videre ned til Isterdalen.

Det ble en særdeles minneverdig natt for oss guttungene – en enorm opplevelse å sitte der i mørket og prate med klatrerne om hva de hadde opplevd og om den vanskelige klatringen. Det jeg husker aller best var at vi laget mat til dem … antakelig havregrøt eller noe annet lettkokt … og nå tilbød vi dem å spise med engangs plastskjeer fra våre medbrakte papptallerkner. Men engangsserviset skapte bare latter og vitsing fra tjsekkerne – sånn luksus var selvfølgelig helt ukjent for dem som hadde overlevd to ukers blodslit i den vanvittige fjellveggen. Så det endte med at alle spiste av den samme kjelen med samme stålskei.

Ut på morgenkvisten, så snart dagslyset kom sigende, fulgte vi dem ned til Isterdalen, der vi møtte Arne Randers Heen og kona Bodil Roland Heen, pluss journalisten fra Dagbladet. Om det var journalisten eller Bodil som tok bildet er jeg usikker på. Det hører med til historien at vi slapp å bære så mye av klatrernes utstyr ned fra Stigrøra, ettersom de hadde kastet mesteparten av utstyret 1000 meter ned fra toppen av Trollveggen, nettopp for å slippe den slitsomme bæringen.

Men vi fikk hvert vårt 40 meters klatretau som takk for den vesle hjelpen vi hadde bidratt med. Å få klatretauene til de tsjekkiske heltene var selvfølgelig overmåte stor stas for to unge wannabe tindebestigere. Jeg husker tauet godt den dag i dag. Mitt aller første klatretau! Et forferdelig stivt og grått østeuropeisk tau, 11 eller 12 millimeter tror jeg, veldig godt brukt. Men for Hans Christian og meg var tauene starten på vegen mot å bli ekte tindebestigere.

Fire år seinere gjorde forøvrig Hans Christian og jeg sammen Håvard Nesheim den første norske vinterbestigningen av Trollveggen – men det er en helt annen historie. Da var de tjsekkiske tauene forlengst kassert, og mitt tau var det pappa som overtok. Såvidt jeg husker brukte han det til å fortøye færingen han hadde arvet etter sin onkel.