Tindebloggen

Det er ikke mange fjell i Norge som ligger så særmerkt til som Vågekallen i Lofoten. Når man stevner nordover Vestfjorden fra Bodø, ser man så langt øyet rekker en stengende mur av fjell som stiger opp av havet. Og når hurtigruta skal inn mot Svolvær eller Stamsund, er Vågekallen det første, store seilmerke. Når noe høgt fjell skulle bestiges der, var det rimelig at Vågekallen ble sett som det første mål. I bestigningslistene tidligere sto det at 1. bestiger var Martin Ekroll engang i 1880 årene. Han er borte for lenge siden, men ennå lever det folk som minnes denne merkelige mann.

Han var arving til det viktige fiskevær Skrova som ligger i Vestfjorden og har Vågekallen til nærmeste nabo. I 1890 årene var han den store mann og gjorde mange reiser omkring i verden, men han døde til slutt i små kår.

Alt i 1930 årene begynte det å bli lite av ubestegne topper i Norge. Noen få var igjen i Lofoten. Jeg hadde funnet ut at den mest markerte topp på den flotte tindeeggen som strekker seg fra Vågekallen mot fiskeværet Kalle ennå ikke hadde hatt besøk. Lokalt hadde ikke toppene noe navn, jeg foreslo å benevne dem for Småkallan. Før krigen var markedet på Kabelvåg den store begivenhet i Lofoten og årvisst var jeg der med kleshandel. Markedssøndag i 1932 som var i uken etter sankthans tok min fetter Eirik Heen og jeg til Hopen. Vi fikk skyss over sundet til Kalle og gikk oppover dalen nord for Småkallan. Et stykke oppi dalen leder et åpent gjel opp til høyre for den mest markerte av Småkallan. Vi tok opp der og nådde eggen, det var ikke særlig vanskelig å gå. Vi hadde under oppstigningen lagt merke til en forunderlig steinoppbygning i nærheten av det laveste skar på eggen og nå fikk vi antakelig som de første se en naturmerkverdighet som det i sitt slag neppe finnes maken til i landet. Eggen er meget smal, med nesten loddrette stup på begge sider. På den skarpe eggen står en sokkel været, den er nær et par mannshøyder. Og så har naturen vært å lunefull å legge en mektig fint tilhugget mange meters steinplate på den smale sokkel. Og der er den blitt liggende liksom svevende og danner et bord som synes ubegripelig i sin konstruksjon. Vi ble stående bare å gape, ville ikke bordplaten bikke over og ramle ned? Vi gikk nærmere under platen – og jo, den lå fast nok. Antakelig har den ligget slik siden istiden. Men hvordan i all verden har det gått til at platen er blitt plassert der? Det er et slikt under at man helst ikke vil tro det er sant.

Å komme seg opp på bordet direkte er umulig, man rekker ikke opp på kanten. Men ved det ene hjørnet skrår eggen oppover og det går an å la seg falle på skrå forover og nå bort på kanten med hendene. Vi gjorde så og den ene av oss fikk sitte på bordet. Det var ingen mulighet å komme etter for den andre uten taueksperimenter.

Men vi skulle videre – selve Småkallan hadde vi nå bratt over oss. Det ble morsom småklatring. Nær toppen måtte vi forbi et kritisk hjørne, der lå det en stor blokk som syntes fast nok. Jeg smøg meg under, gikk ut tauet og tok forankring ovenfor. For å spare tid, klatret Eirik over blokka og dermed gled den ut. Det oppstod en situasjon så pussig at vi måtte le av det etterpå, men det var dramatisk nok i et øyeblikk. I forfjamselsen klamret Eirik seg til blokka og ble med et par meter nedover svaberget. Det ble omtrent som når den druknende klamrer seg til halmstrået. Tauet ble strakt tott og stramt. Da rykket kom ble ikke Eirik med lengre – han ble hengende i tauet mens blokka fortsatte sin ville ferd ned i dalen. Vi krabbet videre og hadde bare ca 4 meter igjen til toppen. Her ble det vanskelig og da det begynte å regne, tok vi en hvil. Hvis vi hadde kjørt på med en gang herfra hadde vi antakelig klart å komme opp det lille svaet, men nå ble det stadig verre. Regnet silte ned og vi ble våte og frosne. Det ble ingenting annet å gjøre enn å forberede seg på retur. Vi gjorde først et forsøk på toppen, men det var så sleipt og fritt for fester at vi gled bare ned igjen. Å gå rundt toppen og prøve fra en annen kant var ikke mulig. Dette var ergerlig – tenk å måtte snu bare noen meter fra målet, og det var usikkert om vi noen gang kom dit mere. Så nær en 1. bestigning har vel sjelden noen vært, men vi kunne ikke si at vi hadde beseiret toppen, - den ble stående der vardeløs.

For å gjøre et langt år kort, kan jeg fortelle at vi kom til markedet neste år også. Vi hadde ikke glemt nederlaget, - og ingen hadde i mellomtiden” snust opp” den ubestegne. Vi gikk samme rute opp igjen, hilste på nytt på steinbordet og tok de resterende 4m til toppen av Småkallen. Det gikk greit i tørt vær og toppen fikk sin varde selv om plassen var liten. Vi gikk hele veien videre mot Vågekallen og kikket først på den da ugåtte nordeggen, den så imponerende ut, men vi fant ut at det ville ta for mye tid. Vi skrådde rundt i vestsiden til sørskaret og tok vanlig vei opp.

Inn i varden var det strukket noen papirlapper med navn fra noen av de få parti som tidligere hadde vært der. Vi undersøkte nærmere og i e lite sprekk i fjellet fant jeg et visittkort. Det stod trykt Martin Ekroll, Skraaven. Det var bare en tilfeldighet at jeg oppdaget det og det er mulig det hadde ligget usett der i nesten et halvt hundre år.

Ved å se nærmere på kortet viste det seg at det svake tegn etter et håndskrevet navn. Forbokstavene syntes å være A. J. Dette var underlig, hadde ikke Ekroll vært alene på toppen? Det var vanskelig å tyde skriften.

Jeg tok med kortet. På tilbaketuren gikk vi langs Vestfjorden, slet oss gjennom en fæl ur og kom oss til Kalle over midnatt. Vi håpet det lå robåter ved Kalle og Hopen, med det fantes ingen ved Kalle. Og på den andre side låg det forjettede land, - og der så vi robåter. På kartet så vi at det ville bli alt for langt å gå rundt pollen. Jeg kledde meg derfor naken og i den stille, fine juninatt svømte jeg over sundet og låntok en robåt tilbake. Jeg kledde på meg, vi rodde over og la båten på plass med en varm tanke som takk for lånet. Så trasket vi landeveien en mil til Kabelvåg.

Når man reiser med båt og er midtveis mellom Vågekallen og Kalle kan man se steinbordet som en liten T ved det laveste skar på Småkalleggen.

Ekrolls visittkort sendte jeg til retts kjemiker Bruff i Oslo for at han ved gjennomlysing muligens kunne få frem bokstavene. Men det var for svak skrift.

Noen år etter var jeg atter i Lofoten. Jeg var da en tur til Skrova og fikk spørre opp at en eldre mann Karl Ellingsen var i slekt med Ekroll. Han kunne fortelle adskillig og blant annet opplyse at Ekroll hadde med seg en følgesvenn fra Skrova både da han var på Vågekallen og på Hammarøyskaftet og han het Angel Johannesen. De to rodde en fin sommerdag fra Skrova til Vågekallen og tilbake og det var en stor begivenhet da at Vågekallen var blitt besteget. Ellingsen viste meg et klenodium som hadde tilhørt Ekroll. Det var hans fjellstav, - den eneste som var igjen etter alt det Ekroll i sin tid hadde eiet. I staven var innskåret navnet på de viktigste tinder Ekroll hadde vært på og ellers var det innslått små metallnagler for hvert av de mange andre storfjell han hadde vært på. Jeg hadde stor lyst å be om å få kjøpe staven, men da Ellingsen gjemte på den som et dyrebart minne, ville jeg av pietetshensyn ikke be om den.

I forfjor var jeg etter mange år atter i Skrova, mest for å se etter staven. Men dessverre, Ellingsen var død for lenge siden og staven var også borte.

Ingen av hans slektninger hadde noen som helst anelse om staven, ingen kunne huske å ha sett den. Hvor er det så blitt av staven? Er den forsvunnet for alltid? Den burde få sin plass på et museum, en likendes finnes neppe i Norge.

Dessverre gikk det samme vei også med Ekrolls navnekort, det er også borte. Under siste krig lå det i mitt arkiv på Åndalsnes. Stedet ble bombet og brent mens jeg var i Lofoten og alt jeg hadde samlet av uerstattelig fjellhistorikk gikk tapt.

Jeg kan nevne at Ekroll også var på Romsdalshorn- det var i 1890.

Vågekallfiguren

Vi kjenner det nordlandske sagn om Vågekallen, Lekamøya og Torghatten. Om Vågekallen som ble tryllet i stein da sola rant, - og som siden er blitt sittende på skrevs over styrråa høyt oppe i et lite hakk som løper ut mot Vestfjorden, straks vestenfor Vågekallmassivet.

Når man reiser forbi med Hurtigruta kan man mot himmelen se den tydelig i kikkert, - ja også skimte den blott med det blotte øye. De to hull under styrråa sees også tydelig. En slik naturmerkverdighet skulle man tro måtte være fristende både å fotografere og besøke, men det blir fort langt unna å fotografere med båt og det er ikke lett å klatre opp til figuren.

Derfor har det knapt nok eksistert et bilde av Vågekallen ham selv.

En gang før krigen da jeg var på Vågekalltoppen med følge, la jeg igjen ved varden en liten protokoll i en trekasse. På nedturen sprang jeg foran og en avstikker opp til figuren. Man må ta seg godt ”med” for å treffe rett skar, det er ikke lett å finne figuren når man kommer innunder fjellsiden. Jeg så det gikk an å lage hullene under styrråa større så figuren kan sees tydeligere fra havet, men jeg hadde ikke utstyr med.

For to år siden var jeg på Vågekalltoppen i andre uken i mai sammen med min kone. Det var vinterlige forhold i høyden, men med stegjern, tau og isøks gikk det fint. Dagen hadde alt begynt å få nordlandslengde på seg. Toppvarden og platået var dekt av snø, så det var ikke mulig å se om det fantes noen opptegnelser der no. På nedtur nedenfor stupene akte vi på buksebaken mange hundre meter i gjelet. Det led på dagen og mens Bodil ruslet ned til stranda, tok jeg en ilmarsj opp til figuren. Jeg hadde med fjellhakke og grov ut grus fra hullene og pyntet litt på kallen.

Dagen etter besøkte vi steinbordet. Bodil krabbet seg opp på bordplaten med meg som bro og hun sa at hun følte seg som på et flyvende teppe. Da bordet no for første gang fikk damebesøk var det rimelig at vi heiste over noen steiner til bordpynt. Vi tok en del bilder, men bordet ligger slik til at det er vanskelig å ta det inn med apparatet.

Først i mai i år besøkte jeg figuren på nytt. Denne gang sammen med min kone. Det var usedvanlig mye snø så det ble en ren vinterbestigning. Dette var vi ikke forberedt på. Vi stampet og sparket i snø og vi hadde ikke annet utstyr enn et tau. Nå ble kallen fotografert bade i svart-hvitt og i lysbilder.

Langs sjøen mellom Vågekallen og Kalle er det forferdeligste ”flatterreng” man kan komme ut for,- når man naturlig vil følge sauestien ”berg og dalbane” overfor ura. Straks før man skal begynne på ura vestfra er det en liten bukt med usedvanlig fint tilslipte store runde steiner. De ligger delvis overfor flomålet så her har havet stått høyere en gang. Det ser ut til at de o har lagt seg til ro, men en gang må de ha tumlet rundt, kanskje i årtusener for tilslutt å få en slik fullendt form. For to år siden veltet vi noen mellomstore opp på et svaberg og fotograferte dem, men nå hadde havbåra atter trillet dem til side. Her i ura er mye rart skyllet i land. Det er som fiskerlivet og sjøfarten har lagt igjen en minnebok her. Vrakgods får ligge i fred og avspeiler små og store tragedier, - fra tapte garnblåser med nummer og navn til rester av båter. Det har flere ganger hendt at båter har forlist her og blitt knust mot steinene og liv er gått tapt.

Baugen av en motorbåt hadde lagt seg til rette mellom knausene, - den var her ikke for to år siden. Da vi kom til Kalle fikk vi høre beretningen om et forlis her like før jul. Tre ungdommer hadde fått motorstopp. To gutter hoppet opp i brenningen og en pike kom seg på land lenger inne før båten ble knust. De berget livet, men det var nære på. Og båtrestene tok Vågekallen så langt opp i sitt fang at det ikke ser ut til at havet får dem tilbake.

Arne Randers Heen