Tindebloggen

Snømengdene etter det svære snøfallet 16. september 1956 forsvant nesten helt på tre dage med mildvær og regn, og resten av uken ble årets fineste dager. Jeg hadde bestemt dagen for å prøve Søreggen i Hornet. Pussig nok blir det vel to dansker som blir hetende å ha gått den først, på grunn av, at de ikke fant letteste veien opp i austsida! Carsten Berg-Sørensen som i fjor var på Hornet kom igjen no sammen med sin fetter Torkel. De skulde på den vanlige vei, det var tåket oppi Hornet, men klart nedenfor 1ste opptak. Der tok de feil og kom over i austbotnen, fortsatte opp gjelet til høgre og trodde det var Halls renne, og ble først merksom på dette da de satt i Sørskaret.

De hadde lest om ruten i Sørveggen, men fant den første hyllen lite innbydende. Den var også noe fuktig. De kikket derfor på selve eggen som begynner bare cirka 10 meter unna.  Gikk opp i siden ovenfor og så på mulighetene. Denne egg hadde ingen prøvet før, heller ikke jeg, og den ser så utenkelig og bratt ut at det neppe er noen som har ant muligheten for å komme opp der. Dessuten går jo den nå vanlige rute i Sørveggen like ved. Den ene, Torkel, sto på den laveste av blokkene (a) og Carsten gikk opp på hans skuldre og nådde nabben (b). Derfra rakk han opp til håndtaket (c) og krabbet videre opp til platået (d). Videre oppover var det forholdsvis greit over Lilletind til Hornets topp. Pussig at to dansker skulde få fornøyelsen å gå opp her når man tenker på Halls uttalelser om denne sørsida i Den Norske Turistforenings årbok i 1881, side 134.

På en måte hadde jeg gått opp der først, men det var med stramt tau ovenfra. Det var i 1939 da svenskene Aagren og Hammarsten var her og filmet. Aagren sto igjen bortenfor kløfta og filmet mens vi andre krabbet opp Sørveggen. Da han skulde opp med apparatet, fant vi det greiest og snarest å heise han rett opp Sørveggen. For å ordne dette, heiste jeg meg ned mot Kløfta og lot Aagren få gå opp i to tau ved Stigbøylen. Jeg måtte da først opp for å trekke, og for å komme hurtig opp igjen, aket jeg meg opp i stramt tau uten å se på mulighetene for å eventuelt å kunne klare det med ordinær klatring. Jeg kunne da ta så mye større sjanser med tau ovenfra.

Det var meget dristig av dansken å gå opp her. Han hadde ikke bolter med, og kunne ikke på forhånd ane at det var naturlig forankring på platået (d), i tilfelle de ikke kunne komme videre oppover, hvis de hadde blitt tvunget å gå ned igjen fra platået.

I dag tenkte jeg de tre kunde gå ruta opp mens jeg satt ovenfor og tok fotografier. Arne Næss (Molde) prøvde først, men klarte ikke å komme opp på nabben (b). Heller ikke Hans (Lange) klarte det. Adolf (Grüner) prøvde ikke. Jeg måtte til, og svang meg raskt opp. Der sto jeg lenge og betenkte meg, og slo inn en annen bolt i en sprekkavsats ved €. Her var det meget vanskelig og risikabelt, og her hadde nok dansken som måler cirka 1.85 meter, en stor fordel da han kunne nå et tak oppi en sprekk til venstre, mens jeg måtte først opp på to bittesmå steg. Arne Næss kom også opp hit så jeg kunne stø meg litt på ham, men vi sto begge så svakt og utsatt at jeg måtte lirke meg opp hammeren mest på friksjonen. Arne Næss prøvde først, men turte ikke ta sjansen. Dette er et av de aller mest risikable punkt jeg har vært borti, og for en person med min høgde på 1.69 m vil det alltid bli et opptak å betenke seg på! Høgde over havet i skaret 1350 m.

På platået er fin blokkforankring.

Videre rett opp og over til høgre på eggen, og over til venstre. Vanskelig opp under hammer og over til høgre igjen til eggen. Forankring. Rett over til venstre ut og opp til venstre til platå, hvor ruta støter sammen med ruta i Sørveggen.

I hytta på Hornet grov vi ut mye jord, og laget til en ny hageflekk i en liten skråning et par m. fra hytta mot sør. Der har jeg lagt merke til at snøen først går bort ved hytta, så der kan bli grobotn for blomster. Merkelig at det er så mye løs jord på toppflaten av Hornet, enda ser det ut til å være langt ned på fast fjell. Her har vært en uhyre lang forvitring, og toppen må ha stått over isdekket i Istiden, ellers ville nok flaten ha vært skurt blank, slik som høgdene og platåene i lavere terreng i traktene her omkring. Dette burde kanskje ha vært en oppgave for en geolog å undersøke.

Adolf Grüner og jeg slo de siste tommer av hullet til den nye kragbolten i skaret, den jeg hadde fått smidd til av gamleløpet i krag-geværet mitt. Den ble nå nedsatt og sementert fast. Bajonettklakken er fremdeles på enden av løpet, så hvis sementeringen blir sittende i hullet, vil det bli uråd å trekke bolten opp igjen. Jeg smurte den inn med gummi-taktjære-lakk. Det spørs bare om den kommer til å ruste. Hvis ikke bør den bli stående der i mange hundre år. Kanskje den faste håndgripelige ting etter meg som vil vare lengst, lenge etter at mitt liv er utskilt. For at bolten skulde høve på fjellkanten, hadde jeg før hatt med en stiv streng som jeg bøyde til etter fjellformasjonen der bolten måtte formes etter. Så tegnet jeg av strengens krumninger på en papplate, og brakte den med meg til smeden, hvorpå geværløpet ble smidd i samme fasong. Den gamle ringbolten, som antakelig ble satt ned av Erik Norahagen eller Matias Soggemoen omkring 1885, var altfor kort, og bare stukket ned og plugget fast i en sprekk ved siden av. Den gled lett ut, og var farlig å bruke, men det må ha vært godt stoff i den for den er enda ikke rustet. Jeg tok den med, og heretter skal den få henge i glass og ramme på Tindeklub-hytta.

En bolt er nødvendig her hvor det ferdes så mange uvante turister, og ofte blir det på nedtur svinvær. Så nå kan de bare å krøke tauet innpå, og entre ned i en fart.  

Artikkelen er renskrevet av Iver Gjelstenli.