Tindebloggen

Etter en heller barsk tur over Sognefjellet i storm og snøfokk var vi kommet til Turtagrø hotell, Bjarne (Ugelvik), Arne Randers (Heen) og i (Oskar Mork). Dette var langfredag, og påskeaften dro Arne + Bjarne opp til Tindehytta i Skagadalen for å fikse litt på den slik at vi kunne overnatte der. Jeg ble igjen på Turtagrø for å vente på utstyret ¹⁾, som var ventende opp senere på dagen. Da det ankom, stappet jeg ned i sekken det jeg fikk dit, resten stablet jeg på pulken vi hadde med oss over Sognefjellet, og vaklet oppover mot Skagadalen. Da pulken var noe overlesset, veltet den 34 ganger for meg oppover, og jeg drog den med meiene på toppen av lasset like mye som de var der de skulle være. Etter en hiva tur med mye svette og stamping, kom jeg da endelig fram til Tindehytta etter at Bjarne kom meg til unnsetning. Vi ommøblerte slik at alt grovutstyret ble lesset på pulken, og dro innover mot det berømte Bandet, hvor vi grov det hele ned i skavlen utenfor døra til gamlehytta. Ned igjen til Tindehytta hadde vi en fantastisk flott utforkjøring på et enda flottere og aldeles skarpt føre. Breen var helt slett, det var bare å huke seg sammen, tørke tårer og la det suse. Det gikk som et skudd hele veien.

Om kvelden smurte vi på så mye niste at vi skulle greie oss i 3 – 4 dager, mente vi, pakket det hele ned sammen med middagsmat, kokekar, sjokolade, tørka frukt og buljong, og ikke forglemme te og sukker. Dette sammen med de ekstraklærne vi hadde med, gjorde oss godt rustet til å møte enhver situasjon, regnet vi med. Planen for turen var å starte tidlig neste morgen opp mot Bandet, ta med utstyret vi hadde liggende der («Camp II», som vi døpte stedet for moro skyld), ta traversen fra Bandet til Slingsbybreen, gå opp den til Mohns skar og overnatte der i telt. Neste dag skulle vi prøve å nå Store Skagastølstind derifra (Slingsbys vei), overnatte igjen og prøve på Centraltind og Lille Skagastølstind dagen etter. Disse to siste hadde ikke vært vintergått før, og Storen hadde ikke vært vintergått siden første vinterbestigning i 1923 ²⁾. De fire foregående påskene hadde Arne, Bjarne, og Alf (Bækkelund) også klatret i Jotunheimen. De skulle vel omtrent ha dusinet fullt med førstebestigninger i Jotunheimen nå. Denne femte påsken ville de jubilere med en hiva stortur, men Alf var jo «uheldigheten personlig» ved å brekke et fingerledd tidligere på vinteren. Jeg hoppet med glede inn som første reserve.

Neste morgen startet vi tidlig, og allerede ved 8-tiden var vi klar til å starte fra «Bandet» til Slingsbybreen. Været var ultranydelig med sol fra skyfri himmel, men etter det store snøfallet i begynnelsen av påska var det svært mye snø å vasse i. Med de tunge pakningene vi hadde ble det svært slitsomt, men vi skiftet på med å brøyte vei, og da været var «på gem» var spiriten likeens. Nysnøen som lå på forholdsvis fast gammelsnø, gjorde traversen over svapartiene mot breen ikke helt 100 % sikker, men det gikk flott. Kommet bort på breen kunne vi se hele ruta vi skulle gå, og da ble de andre noe skeptiske på grunn av all nysnøen, ingen visst hva som lå under. Jeg var mer uerfaren og følgelig optimistisk, og heldigvis ble det til at vi skulle prøve et stykke. Vi stampet avsted i snø som noen steder gikk opp til skrittet på oss, men det gikk da rette veien. Vi svettet og strevde, svettet og strevde og holdt på å kose oss glugg i hjel. Ved 12-tiden var vi kommet omtrent 1/3 av veien, og tok da en rast under en 10 meter høy isvegg.

Mens vi satt der og spiste begynte vi halvt for spøk å ymte om at nå skulle det gått et ras over oss som kunne tatt med seg all stampesnøen. Vi hadde ikke før sagt det før vi hørte det begynte å dundre og dure i lufta. Der vi satt hadde vi ingen oversikt over oss og på sidene, så vi var ikke sikre på hvor det rastre ut, men lyden ble sterkere og sterkere og til slutt drønnet det over det hele. Jeg kikket opp mot kanten av isveggen for liksom å se mens vi rasket sammen klær, mat, fotoapparat og utstyr ellers for å trekke nærmere inntil veggen. Brått kom det en foss av snø styrtende utfor veggen noen få meter bortenfor Arne. Det hele sto på i ett eller kanskje to minutt, og da det stilnet av var hele dalen som breen dekte (det var som ei gryte) fylt av fint snøstøv og vi var hele hvite fra topp til tå. Bjarne skulle knipse et bilde av oss, men støvet var brånet bort før han fikk knipset.

Vi startet på ny frisk, og nå var det lett å ta seg fram. Hele bresida ovenfor oss, helt opp til noen fjellhammere, var rensket for all nysnø. Ei kjempemessig sprekke like oppom rasteplassen vår hadde slukt nesten hele raset, derfor kom det så lite utover oss under isveggen. Kommet opp dit raset startet, bakset vi oss fram til fjellhamrene som var bar for snø. Under traversen mot en passasje noe over 100 meter lengre borte forankret vi i fjellet i tilfelle det skulle gå flere ras. Kommet gjennom og over passasjen hadde vi igjen den siste tredjeparten av breen, og den var verre, syntes jeg. Under snølaget var det grønn is, så stegjerna og isøksa fikk nok å gjøre, ganske bratt var det også.

Endelig var vi oppe i femtida på ettermiddagen, etter å ha brukt 10 timer fra «Bandet». Vi var nå oppe i 2250 meter (Arne hadde høydemåler) og hadde en storslagen utsikt over «Norges tak». Rundt oss hadde vi utallige fjelltopper, revner og daler. Arne og Bjarne nevnte en bråte navn, men jeg gikk i surr med de fleste. Mot nordvest så vi de store snøflatene til Jostedalsbreen, og Turtagrø Hotell ante vi nede i dalen. Det var plenty med snø i skaret, så vi fikk gravet teltet ganske godt ned. Noen ville kanskje ha sagt at det var en idiotisk plass i campe på, men jeg syntes plassen var et funn, og det syntes de to andre også. Teltet var fra Himalaya-turen til Arne. Det var ypperlig til fjelltelt, men noe tungt å bære. (Jeg hadde nemlig den store ære…) Vi bardunerte godt med isøkser og bolter, da teltet lå bare 3 meter fra stupet ned mot Skagadalen. Meningen var at vi skulle sove om natta.

Mens Bjarne rigget til middag tok Arne + i en rekognosering oppover mot «Storen». Kommet opp mot de bratte partiene så vi at et eventuelt forsøk på å komme opp Slingsbys vei ville være omtrent umulig, da det var svært mye snø lagret oppover hamrene. Vi så i stedet andre veien, og så i grove trekk hvor vi måtte gå for å komme opp på ryggen mellom Centraltind og «Lille» (Skagastølstind). Vi var en tur oppe i den fjellsida, og kikket på snøforholda. Vi var ganske optimistiske da vi kom ned til teltet igjen, hvor Bjarne straks var ferdig med middagen. Enda klokka 8 om kvelden kunne vi nyte utsikten i solskinn, men sola var noe mer matt nå like før den stakk av. Vi krøp inn i teltet og laget oss et herlig måltid som besto av kraftsuppe, svinekoteletter og fruktsuppe. Litt av en avslutning på litt av en dag! Like før vi køyet målte Arne temperaturen utenfor teltet, den var minus 14 grader. Jeg for min del sov som en stein hele natta, de andre hadde visst frosset litt av og til, men jeg var den heldige som lå i midten og slapp å ha en kald teltduk mot soveposen.

Følgende dag var været like ens som den forrige, og vi gledde oss til turen. Oppe under «Lille»  tok vi en travers over noen sva, så opp i ei lett renne og vi var på ryggen som vi fulgte mot Centraltind-eggen. Der selve eggen starter er det et trinn på cirka 30 meter som vi omgikk litt til venstre. Opp der var det litt arbeide, ellers var det faktisk gåing langs eggen opp til toppen. Herfra så vi faktisk fjella heime i kikkerten, ja været var så flott og lufta så suverent klar at Bjarne gikk og beklaget seg over at han ikke hadde et kamera med vidvinkellinse meg seg. Han trodde han kunne ha fått noen fantastiske opptak derfra, vi var jo over 2350 meter over havet, og hadde «fole mykje tenda kring oss».

Vi returnerte samme vei til ryggen og gikk opp på «Lille» (Skagastølstind), som var helt uten arbeide. Mot kvelden tok vi av mot teltet igjen, inntok en likedan middag som i går, rev teltet og begynte på nedturen. Den gikk atskillig raskere enn oppturen og uten noe trøbbel.  Ved «Camp II» på «Bandet» tok vi av oss stegjerna, tok på ski, lesste på pulken og suste ned breen atter en gang. Jeg hadde «fornøyelsen» av å være pulkfører, og da jeg bandt sjekene til ene håndleddet for å styre den bedre, holdt den på å rive av meg armen flere ganger. Pulken oppførte seg som en nyfanget villrein, så jeg hang på slep etter den flere steder til stor moro for de andre to. På Turtagrø om kvelden fikk vi kylling om kvelden, og den ble satt til livs på steinaldervis, kniv og gaffel fikk bare et foraktelig blikk.

Neste formiddag startet vi innover Skagadalen med kurs for «Storen». Meningen var å prøve den letteste veien (Heftyes renne), så da vi kom opp til «Bandet» tok vi oppover sida mot «Hjørnet». Hittil hadde det vært greit å ta seg fram da det ikke var så svært mye snø. Likedan var det også bak «Hjørnet». Hylla under Heftyes renne var dekt med nesten ½ meter snø, likedan var det en del snø i renna også, men det var mest løs tørrsnø. Opp «Renna» var det ganske strevsomt, attpå til ble det «neglebit», så jeg syntes dette var det trasigste punktet vi var borti under hele påska.  Fra «Renna» og opp var det ganske lett og ganske snart sto vi på toppen av Store Skagastølstind. Det er noe eget ved det navnet synes jeg, og fjellet har jo litt av ei historie å fortelle om også. Der var i hvert fall morsomt å være på toppen av det. Et gigantisk tåkeslør dekte alle toppene rundt oss, det var bare «Storen», vi tre og sola som var over skyene – det skapte en høytidelig stemning. (Med sine 2405 meter rager den i været som nummer 3 av landets topper).

Nedturen gikk raskt ved rappellering og skoskliing der det var slakere. Fra «Bandet» fikk vi nå vår tredje utforkjøring, og den var like frisk som de forrige. På Turtagrø fikk vi en ny herremiddag, og neste dag gikk vi over Sognefjellet til Jotunheimen Fjellstue, og buss videre heimover.

De turene vi hadde i Skagadalen var storartede. Særlig overnattingsturen i Mohns skar, det var den største turopplevelsen jeg har hatt, det at det var slitsomt høyner bare verdien. Den flotte utsikten vi hadde fra utedoet vårt, fra teltet og fra toppene, og det ultranydelige været da, Bjarne! Jeg vil takke deg og Arne Randers enda en gang for at jeg fikk være med og oppleve alt dette.

Noter:

¹⁾ Utstyret var sendt med båt fra Molde til Skjolden for å kjøres opp til Turtagrø.

²⁾ Boye Schlytter og Fridtjof Vogt Lorentzen var de første på toppen av Store Skagastølstinden om vinteren, påska 1923. De klatret Andrews renne.

Kommentar: