Tindebloggen

Det finnes så altfor mye tinder her i fylket, det er ikke mulig å besøke dem alle. Dette oppdaget jeg tidlig, og etter å ha planlagt sommerturer til Sunnmørsfjella uten å få tid, sa jeg en høstdag til min klatrepartner Thorbjørn Krohn: Enn om vi stikker av og prøver tindene i juleuka!

Vi hadde allerede vært på flere av stortindene i Romsdalen på vinterføre, så vi visste det lot seg gjøre, selv om tindebestigning om vinteren i 1930-åra var noe nytt her til lands. Og de høgste tinder på Sunnmøre ventet ennå på vinterbesøk.

Mangt har forandret seg på bare 30 år. Slike saker som isbrodder (stegjern) som er det mest uunnværlige når man, skal til fjells om vinteren, det visste vi da ikke hva det var, og noe så alminnelig som sovepose, det var nesten luksus for vanlige folk; et sammensydd ullteppe fikk klare seg. Anorakker var heller ikke kommet alminnelig i bruk, vi hadde vindtette kjeldresser med løse hetter. Disse klær var tungvinte å få på og av. I mangel av poser, rustet vi oss ut med en diger, tung saueskinnsfell og telt. Dertil hadde vi tau, isøkser og spikersko, som var mote den gang. Sist i desember ble det regn i dagevis, men lillejulaften var vi likevel så optimistiske at vi sendte det meste av utstyret og proviant med båt til Stranda. Det fortsatte å regne første juledag også, men om kvelden klarnet det plutselig opp.

Neste morgen startet vi fra Åndalsnes til fots oppover Isterdalen. Jeg førte notater på turen, så jeg har dem å holde meg til om hukommelsen delvis svikter. Det fantes ikke en snøfille igjen oppover Trollstigen. Stien i denne var å ta seg fram på, for den var ødelagt ved utskyting av ny-veien, og brua var ennå ikke bygget, så det var ren skarpklatring her på isholka. Opp på høgfjellet kom sørvesten igjen med snødrev imot, og så begynte slitet mot Sunnmøre. Her oppe var det nok snø for skiene, og utpå ettermiddagen nådde vi øverste gård i Valldalen. Der passet det så heldig at «kirkebussen» stod på tur nedover, og vi fikk en behagelig skyss halvannen mil ned til dampskipskaia.

Rutebåten skulle ikke være der før om natta, og vi nyttet tida til å se oss rundt i bygda, og fant ut at julebrygget var av høg kvalitet.

På båtturen utover fjorden styrtregnet det, og vi spekulerte på om vi skulle fortsette videre til Ålesund og snu hjem igjen. Ved Stranda snødde det, og vi gikk i land. Ekspeditøren var ikke forberedt på å levere ut noen pakke om natta, men etter litt trøbbel, fikk vi den ut. Da det lysnet, begynte det å regne igjen, og det gjorde situasjonen enda verre da jeg oppdaget at en skibinding var forsvunnet.

Å tenke seg opp i tindene nå, var liten mening i. Vi studerte ruten for å finne snareste vei hjem igjen, men da det viste seg at ingen båt ville gå før om et par dager, besluttet vi å gjemme oss et døgns tid for undrende folks øyne. Oppe i fjellpasset i overgangen til Hjørundfjorden hadde vi hørt det skulle ligge ei steinbu som kaltes Patchellhytta, der kunne vi overnatte og ta båten fra Øye.

Utenfor et hus sto et par ski med bindinger som mine, og da det neppe ville bli skiføre i lavlandet de første dager, så varskudde jeg en silde nattevandrer at jeg låntok den ene. Vi fikk noen fæle bører oppover landeveien mot Habostaddalen. En overraskelse fikk vi fra en jeger som sendte oss en haglladning rundt ørene. Uten å se oss, fyrte han av etter en tiur som vi uforvarende skremte.

Været bedret seg etter hvert, og etter et par timers marsj fikk vi spent på oss skiene. Kl. 17 kom vi til siste sommerfjøs, men det var ennå en mils veg til hytta. Månen kom fram, og vi ville ta oss noen minutters, hvil på en høysekk som lå der. Vi hadde ikke sovet siste natt, vi var svært trette. Vi sovnet begge to, og våknet først etter en time. I en fart kom vi avgårde, og tok fatt på den siste etappe. Det tyknet til. Vi trasket og bar og stadig steg det oppover, men så skulle hytta ligge nesten 1 000 meter over havet. Det ble kladdeføre og vi slet så vi var ferdig til å stupe, aldri syntes det å ta ende.

Endelig slaknet det, og etter kartet å dømme skulle vi være i nærheten av hytta. Men på grunn av mørket og snødrevet, fant vi den ikke. Vi for omkring og stakk borti forskjellige hauger, men alltid var det bare stein, og pakningene torde vi ikke ta av oss av frykt for ikke å finne dem igjen. Vi stod i ferd med å rigge opp teltet i snøen, da Thorbjørn fikk øye på en særlig rettlinjet forhøyning som stakk noe opp av snøen. Han støtte mot siden, - steinen klang hult, - det var hytta. Vi grov vekk snøen fra døra og tumlet inn.

O, herlige hus! Vår første forundring var å finne mye sengklær der inne, og til og med primus med parafin. Og vi hadde dragset på alt dette. Vi måkte ut litt snø som var drevet inn, og etter et snargjort måltid gikk vi til køys. Kl. 6 ramlet lommevekkeruret, det snødde og blåste utendørs. Vi ventet til kl. 10, men ingen bedring; da la vi i veg allikevel.

Etter kartet skulle Slogen ligge rett overfor oss. Vi ville prøve et stykke oppover, kanskje det kunne lysne. I hytta lå et norsk og et engelsk flagg, det siste tilhørte nok englenderen Patchell, som hver sommer i de siste 30 år hadde oppholdt seg i disse trakter. Vi tok flaggene med for å føre dem til topps. Mellom bygene skimtet vi av og til Slogen. Den tok seg brilliant ut – kneisende hvit og avvisende.

Vi brukte ski halvveis opp, men så ble det for bratt. Vinden frisknet til, og det ble helt ufyselig, vi så intet omkring oss. Etter å ha stampet i et par timer, fant vi det lite tilrådelig å fortsette lenger, skjønt vi kunne være bare ca. 300 meter under toppen. Vi krøp inn under en snøskavl, og da klokken bare var 12, tok vi en lang hvil. Vi satt på sekkene, bredte rundt oss flaggene og hadde det ganske behagelig.

Da vi omsider krøp ut igjen, var himmelen nesten klar; vi så toppen tydelig, og likeså sikkert som vi for et par timer siden var bestemt på å gi opp, likeså avgjort skulle vi nå til topps. Snøen gikk opp på livet, og førstemann måtte ta svømmetak for å brøyte løype. Like under toppen ligger den egg som «så lenge snebreen strekker seg helt til kanten av fjellet, kan man neppe bestige det, idet sneen ligger for bratt og for løs til å gi fotfeste», - slik det sto i Sunnmøre Turistforenings Håndbok. Lyset og snøen gjorde det uråd å se mere enn en meter foran seg, men ved å rulle snøballer fant vi at kantene gikk bratt ned på begge sider. I god forankring famlet første mann seg bortover, - og vi slapp over uten vanskelighet.

Uværet kom snart over oss igjen, og da vi nådde toppen, var blåsten ganske følsom, og termometeret viste 10 kuldegrader. Toppflaten var ikke stor, og de utoverhengende skavler gjorde det vanskelig å avgjøre hva som var fast grunn. Vi plantet isøksene på varden og lot flaggene vaie i vinden. Vi var altså oppe, men utsikten var lik null. Vi fryktet mørket, og tok snart nedover igjen. Det gikk lystig på buksebaken, og likeså nederste del på ski. Vi brukte knapt en halv time ned, mens vi slet i over 6 timer opp.

Da været ikke så ut til å bedre seg, ordnet vi i stand i hytta og satt kursen ned mot Øye. Ruta gikk i den beryktede Skylstadbrekka hvor det skal være sti om sommeren. Snøen hadde tynget ned krattskogen, og vi balet svært med å komme gjennom moraset, - jeg tror vi rullet nedover mere enn vi rente. Det var to underlig utseende julegjester som sent på kvelden kom til Union Hotel. Der tilbrakte vi første del av natta med å studere Climbers Book, - dette unikum i sitt slag som alle fjellfolk vil lese med interesse.

Om morgenen tok vi båten til Ålesund. Thorbjørn fortsatte straks til Åndalsnes, mens jeg skulle bli i byen et par dager. Da ble det stjerneklart og strålende måneskinn. Det resulterte i at jeg om kvelden den 30. var på båten innover Hjørundfjorden igjen sammen med Helge Hagen – den gang det store navn i Sunnmøres fjellverden. Vi tenkte oss opp i Patchellhytta for å prøve selveste Brekketind neste dag. Korteste veg opp ville bli Skylstadbrekka, men den hadde jeg fått nok av, så vi gikk av på Urke for å ta den lange omvei rundt Slogen framover Langseterdalen. Det var fullmåne og enestående klart. Fjella sto fram i en sjelden glans og reisning, strålende snødekt og imponerende. For å nå fram, måtte vi over fjellpasset nordøst for Slogen i ca. 1100 meters høgde. Det ble en stri tur om natta, - og vi var godt utkjørt da vi nådde hytta ved 5-tida. Uten søvn torde vi ikke gi oss i kast med tinden, og vi hvilte til kl. 11. Været var sikkert, og da månen kom fram og føreforholdene var bra, kunne vi likeså godt forsøke om kvelden som om formiddagen.

Vi skrådde oppover fjellsida, som lignet en uendelig lang skibakke, og nådde halvannen tusen meter opp, eller bare 100 meter under toppen. Brekketind er ovenfor isbreen formet som en skarp, buet egg og byr om sommeren på litt klatring fra alle kanter. Vi forsøkte opp et skar nordvest for tinden. Her var det styggelig bratt de siste 50 meter, og det blåste ganske luftig. Vi måtte hugge trinn i snøskorpa, så dette stykket tok oss over en time. Men i skumringen kl. 16 satt vi da nyttårsaften med litt medbragt niste og nøt det enestående utsynet bortover  ryggkammen. Her er omgivelser som jeg ble snytt for på Slogen. De svarte fullt ut til de beretninger som så utmerket var skildret i Turisthåndboka. Termometeret viste 14 kuldegrader – en kold sno trakk over eggen, og da det ikke fantes noe sted å krype i skjul, ble oppholdet ikke av lang varighet. Med noen lette nedfiringer nådde vi snart ned i skaret, og fikk en feiende skitur nedover, selv om løpet ofte ble avbrutt av luftige kollbøtter.

Om kvelden hadde vi god tid og laget en bedre aftens. Hovedretten besto naturligvis av havregryn, som var vanlig på slike turer, - den var lett å bære og billig. Til tross for at primusen sto på full fres, lyktes det ikke å få temperaturen i hytta over -2 grader, så vi foretrakk å bli i senga mens ytterklærne hang til tørk rundt ilden, og vi syntes det var koselig å være «hjemme» igjen.

Vi hadde litt juleknask med, og vi hygget oss i de uvante omgivelser for en nyttårsaften å være. Det er slike stunder som huskes. Opprinnelig hadde vi planlagt kvelden til varmere omgivelser, og vi undret oss på hvorledes de andre hadde det på dansefesten i Ålesund.

Om natta ble det storstorm, og vårt håp for neste dag blåste vekk. Alt sto i kok. Vi la derfor ferden ned gjennom Habostaddalen. Den ene trodde nemlig at den andre hadde funnet ut at rutebåten skulle gå fra Stranda neste morgen. Heldigvis hadde vi vinden i ryggen så vi formelig føk avgårde på skiene, og skjønt snøforholdene ble umulige nede i lavlandet, nådde vi til Stranda i god behold, hvor jeg fikk avlevere bindingen. Ingen hadde merket at den var borte.

Vi ble ganske lange i fjeset da vi fikk høre at ingen båt ville anløpe før om et par dager. Vi hadde nemlig ikke vært oppmerksomme på ruteforandringa 1. nyttårsdag. Og så måtte vi avslutte med å leie motorbåt tilbake til Ålesund!