Tindebloggen

Spikerstøvler er sko med lærsåle der det er slått eller skrudd inn stålnagler/spiker i sålen for å få bedre feste. Disse skoene har også ofte en stålbøyle som forsterker sålen både foran og under hælen. Disse skoene ble først brukt som soldatstøvler helt tilbake til romertiden, men ble også tatt i bruk av de første fjellklatrerne ut på 1800 tallet. Spikerstøvler ble bl.a. brukt av Edvard Whymper på førstebestigningen av Matterhorn i 1865 og av George Mallory på hans ekspedisjon til Everest i 1924.

Spikerstøvlene hadde en funksjon som nok passet godt til de tidlige klatrerutene som ofte gikk i bratt terreng med snøfelt, lyng og mose og i fuktige renneformasjoner med løsmaterialer. I dette terrenget ga naglene under skoene relativt godt feste.

I Norge ble spikerstøvler bl.a. benyttet av William C. Slingsby på førstebestigningen av Store Skagastølstind i 1876 og av Carl Hall på Romsdalshorn i 1881. Etterhvert ble de også standard for de norske fjellpionerene og ble brukt til langt ut på 1950 tallet, da stegjern etterhvert tok over funksjonen som disse skoene hadde på snø og is.

Som regel ble det for klatresko brukt forskjellige nagler som ble slått inn i skosålen. Rundt kanten var det som regel randspiker som gikk både under og litt opp på siden, mens ellers på sålen hadde naglene ulik form avhengig av hvor på sålen de ble plassert og ut fra ønsket bruk. I noen typer terreng var skoene komfortable og ga godt feste. Skoene egnet seg godt til vått og bratt terreng og delvis på snø og is, mens de hadde dårlig friksjon på ren klippe. Ut på 1900 tallet da ruter med skarpere klatring tok til ble det derfor vanlig å ta med seg et par tøysko til den vanskeligste klatringen på klippe.

Ulempen med spikerstøvlene var at stålnaglene ble fort slitt og de var kalde på snø og is da naglene ledet kulden gjennom sålen på skoen.

Like ved Hornvatnet, ved foten av Romsdalshorn, var det på 1930 - 1950 tallet vanlig for de som passerte å sette fotavtrykket fra spikerstøvlene i et vått område ved rasteplassen ved siden av steinhytten. På denne måten kunne de som kom etter kjenne igjen mønsteret fra skoen og visste dermed hvem som var foran på tur.

I Tindemuseet er det utstilt flere spikerstøvler og på bildet over vises noen spikerstøvler fra starten av 1900 tallet. Det vedlagte brevet er en klage som Arne Randers Heen skrev til leverandøren av nye spiker til sine spikerstøvler. Han forsøker samtidig å drive litt opplysning om betydning av riktig spiker og bruksområder til leverandøren.