

Første sammenhengende bestigning av De Syv Søstre i 1937
Fra Arne Randers Heen sin dagbok fra 1937 der han beskriver den første sammenhengende bestigning av samtlige av De Syv Søstre's topper.
Hver gang jeg reiste forbi disse toppene ved Sandnessjøen kom lysten etter å ta en marsj over dem. Jeg kunne til nød ta meg fri et døgns tid mellom Bjørn og Tilrenns markeder,- og denne gang bestemte jeg meg for å gjøre et forsök. Knut Heen dro med skøyta til Tilrenn og jeg hadde snakket med et par gutter om å hjelpe til med tøyet.
Vi kom til Sandnessjøen en morgen. Om formiddagen oppsøkte jeg noen av spissene i stedets Turistforening, og fikk etter adskillig kryssvandring fatt i et kontrollkort for godkjennelse for de topper jeg kunne klare. Den som bestiger samtlige tinder får nemlig et diplom. Jeg nevnte så smått å gå over de fleste på en gang, men det mente man var ugjørlig, rekorden innehaddes av noen derfra byen som klarte 5 topper på 24 timer. Om ettermiddagen tok jeg rutebussen til kjøpmann Jegtvik ved Søvik og startet derfra kl. 14. Det ble en hard tur oppover fjellsiden. Det var nett i disse dager at stedene oppover Helgeland holdt på å overgå hverandre i varmerekorder. Omkring 30 grader i skyggen måltes flere steder. Nå stekte solen fra skyfri himmel rett mot meg og fjellet,- og varmen var som i en bakerovn, det ordentlig dirret i luften ved fjellsidene. Jeg gikk i et sett tynt undertøy med et lommetørkle om halsen og et over hodet. Heldigvis fantes mange vannpytter, og jeg la meg flere ganger helt nedi så jeg ble søkk gjennomvåt, det ordentlig oste av meg, og jeg gikk ikke lenge før jeg var tørr igjen. Det verste var dog plagen av fluene, en sverm av disse små djevler hang stadig rundt hodet på meg, og det hjalp ikke det minste om jeg forsøkte å jage dem bort. Det var en ulidelig satans plage og av en art som jeg ikke hadde vært ute for før.
Kl. 16.30 nådde jeg toppen av den sydligste Søster, Breitinden (820). Der sto en stor varde som var litt sammenfalt. Jeg hvilte et kvarter og tok ned i Nord ad en liten bre til et vann i dalen (470). Tok her ½ t. hvil og spiste – samtidig som fluene forsøkte å spise opp meg. Så tok jeg oppi syd til Kvasstind (920) og nådde dit 19.20,- temperaturen var her i skyggen 22 grader,- på første topp 26 grader. Dette er den største topp i rekken, og antagelig ofte besøkt. Her sto 2 varder med mange flasker og navnelapper. For å komme videre på ruten over til Tvillingene, ville den letteste og greieste vei være å ta nedover den slake skråning i vest,- men denne vei er lang,- og jeg fant da på å ta rett ned den bratte fjellsiden i N.Ø. for å nå ned til skaret mellom Kvasstind og en bakenforliggende i Ø. liggende lavere topp. Det gikk greit et langt stykke inntil jeg bare var noen få meter ovenfor skaret, men her ble jeg stanset av en høy svahammer som jeg ikke kunne komme over, og det var for langt å hoppe ned mot skaret. Jeg prøvde flere steder, og kom bort i riktig skarpklatring, det var nesten for risikabelt for å være alene og uten forankring. Det var mer enn harmelig å måtte klatre den lange vei opp igjen, og jeg kjente at kondisjonen ikke tålte ekstra påkjenninger. Som en siste utvei prøvde jeg videre i siden nordover,- og var så heldig å finne en eneste mulig smal travers av en skåre som førte rett horisontalt bort i rennen ca 30 m under skaret. Jeg har sjelden vært så nær ved og likevel på nippet til å måtte gi opp en tenkt rute, og min glede da kan jeg ikke beskrive. Den topp som ligger rett mot i øst er muligens ubesteget. Jeg heftet ca 1 t. på denne letingen. Traversen er nokså lett å gå, men man bør helst ta på tau, og for vanlige turister kan den føles vanskelig nok. I rennen lå en bre som jeg akte på ned til 2 vann (320) kl 21.50, temp. var 22 grader fremdeles i skyggen.
Det jeg mest fryktet på turen var om ankelen ville holde. Etter Svolværgeitaturen ble den noenlunde bra igjen,- men jeg vrikket den kraftig opp igjen på Finnmarka og den var ennå meget svak. Jeg gikk nå med ankelen godt «spjelket» med stive skinnreimer, og skoen godt sammensnørt utenpå. For hvert steg jeg tok måtte jeg tenke på ikke å trå feil,- jeg følte ikke noe når jeg trådte beint frem,- men når det ble litt skjevt, gjorde det meget vondt og foten ville ikke da bære mig. Jeg var hos lege i Honningsvåg og spurte ham til råds,- og fikk beskjed om å holde meg helt rolig noen uker,- noe som jeg dog ikke sikkert torde love ham--!
Kl. 23 nådde jeg Hovedtvillingen (760) syd for den takkede egg mot v. Disse eggtakker er ubestegne,- de ble forsøkt året før av noen,- men de ga opp. Her var litt vind så fluene kom bort, og jeg tok 1 t. sövn. Temperaturen var selv midt på natten så høyt til værs over 20 grader, så det var et ideelt værdøgn. Kl. 24 startet jeg igjen over til den andre litt lavere Tvillingtopp (740) og nådde den Kl. 0.20. På begge topper sto en liten varde. Jeg tok det nå ganske rolig og måtte ta ofte hvil for kreftene begynte å svikte, jeg hadde jo ingen trening til en slik påkjenning.
Videre bar det opp og ned og opp og ned i det uendelige, jeg strevet meg opp på neste topp som også har en takket egg kl. 2.20. Her ved en bred varde i Skjeringene (800) hadde et selskap på 10 personer vært dagen før, men var nå gått ned igjen. Så slet jeg meg videre til Grytfoten (780) men måtte først hive meg innunder en stein for ikke å bli skylt bort av et plutselig regnskyll som sto på med voldsom kraft et kvarters tid med lyn og torden. Heldigvis forsvant fluene i disse minutter,- men det var ikke morsomt å ligge der dødstrett og se og høre på lynblinkene. Regnet hang i lange sylindere som mørke kabler, og der var et merkelig farvespill. Fra Nordlige topp i Grytfoten gikk jeg ned ø.siden til et skar (660). Jeg følte meg nå så trett at jeg måtte ta en hvil. Jeg dekte over hodet og la meg i en kløft og sovnet. Jeg drømte og fantaserte og frøs, og våknet svimmel og uvel. Fant først ut at jeg måtte ha forsovet meg, da jeg mente å ha sovet en hel natt, men i virkelighet hadde jeg slumret bare en halvtime. Solen tok til å krabbe frem igjen av skydekket, og jeg måtte også til å røre på meg, jeg kunne trenge tiden for å nå sydgående hurtigrute ved middagstider. Jeg tok frem matpakken, men klarte ikke å spise. Mens jeg til vanlig har en glupende appetitt i fjellet, hadde jeg på hele turen ikke smakt mat. Jeg forsøkte å true i meg en brødskive, men fikk den ikke ned. Siden jeg forlot Sandnessjøen hadde jeg bare spist litt svisker og en spisspose med sukker,- et lignende tilfelle hadde jeg ikke vært ute for før.
Den siste oppstigning til Bottenkrona (830) ble en hard påkjenning. Jeg var så slapp at jeg måtte hvile for hvert 20. steg, jeg måtte ordentlig presse meg frem for ikke å sige sammen. Jeg nådde toppen kl. 6. Det var da atter strålende sol og 20 grader i skyggen.
Så begynte en uendelig nedstigning til lavlandet. Forbindingene rundt ankelen hadde løsnet og måtte surres igjen,- det viste seg at foten var opphovnet,- men jeg hadde så noenlunde klart å unngå å vrikke den opp igjen. Nå kom fluene igjen, men jeg orket ikke å jage dem vekk, det var forresten nytteløst. Jeg ga meg over og lot dem sette seg fast i fjeset mitt og bite så meget de ville.
Jeg tok ruten forbi et pent vannbasseng , hvorfra byen antagelig tar sitt drikkevann, og kl. 8.30 stolpret jeg inn på en gård nedunder fjellfoten. Der drakk jeg vel en liter melk. Jeg hadde brukt 18 ½ t. fra hus til hus, og så helt utrent som jeg var, var jeg vel fornøyd med tiden og turen. Jeg var glad over at foten holdt, men en god del av trettheten skrev seg nok fra at jeg for hvert eneste steg på alle disse timer hadde måttet tenke meg for hvor jeg skulle sette foten. Jeg fikk aldri hoppe avsted som jeg så ofte brukte, og på slutten var den så øm at jeg haltet. Og så var det det pussige tilfelle med magen som ikke ville ta mot mat, og ikke å forglemme det fortærende slagsmål med fluene. Jeg måtte ned til Søragården for å få tak i telefon,- derfra ringte jeg etter expressbil til byen,- og mens jeg ventet fortærte jeg en stor melkebunke. Jeg fikk så vidt tid å nå hurtigruten, og skrev så en rapport og sendte den sammen med kontrollkortet til Sandnessjøen Turistforening En tid etter mottok jeg Diplomet, med følgeskrivelse og gratulasjon for at jeg var den første som hadde klart «alle 7 Søstrene i et strekk».
Takk til Randi Klinge for renskriving av den håndskrevne dagboken.
Kommentarer