Tindebloggen

Av tidligere prating hadde Lars Norderhus og jeg et ønske om å klatre «Engelskruta» i Trollveggen i sommer. Så jeg ringte til Lars på Bjorli og fortalte at tidspunktet var nå eller et annet år. Dagen derpå kom Lars nedover til «Næs». Da han ikke virket helt tent og motivert for turen, rådet jeg han til å utsette «Rimmon» til et bedre egnet tidspunkt. Dette til tross for at vi var startet – dvs. kjørt opp til Horgheimseidet.

Tanken på et soloforsøk i år, har lenge opptatt meg fra i vår. Nå var jeg altså klar, med sekken så godt som ferdigpakket til turen. Allerede i firetiden på tirsdag morgen, (3.) ruslet jeg fra bilen ved Horgheimseidet. Passerte brua (NSBs) og Sæthers hytte, stien var blitt riktig bra, takket være Romsdalsmarsjen. Oppover Brotfonnas venstre kant bar det hen, mens svetten ble plagsomt merkbar. Temperaturen viste årets hittil høyeste nivå. To timer fra «Daihatsu’n» (Børges bil) sto jeg under «Introduksjonshammeren», og sola omfavnet nå mest alle omgivelser. Opp «A1-cruxet» sjanset jeg også nå på det råtne hampetauet. Sekken heiste jeg etter, vel 20 meter over punktet. Siste delen av «I-hammeren» sikret jeg i vanlig soloteknikk. Uten stopp gikk jeg opp vått fjell til «Engelskrutas» innsteg. Her maktet jeg å fylle fire liter vatn på softis-kanna, noe jeg i verste fall måtte klare meg med i fem døgn.

Følte meg utrolig liten her oppe, skjønt returen var kort og grei enda. Ble overrasket over hvor greit klatringa gikk i innstegsrenna, mot hva tilfellet var i 1980-forsøket. Første lengda klarte jeg å strekke til kanten av «Første-bivuakken». Av tauverk anvendte jeg en 9 millimeters Edelrid på 45 meter, og en 11-millimeters Mammut Bicolor på 46 meter (opprinnelig lengde, men har krympet noe), som dessuten er inne i siste sesong, da slitasje og alder gjør tauet best egnet til clogging og lignende. Matpause var nødvendig her på bivuakkhylla. Traversen til «Nick-diederet» ble gjort nesten en halv time senere. Ei av rutas løseste lengder får jeg håpe. «Nick-diederet» klatret jeg først ca. 15 meter i bunnen i en slags kaminteknikk. Siden ble det nødvendig å klatre i venstre veggen. Rustne gamle bolter viste vei. Mange av boltene holdt såvidt sin egen vekt. Klatringa her ble også mye vanskeligere, med loddrett fjell og lite tak. Over veggen fulgte små hammere avbrutt av hyller. Tauet rakk til vel 10 meter under «Nick-hylla». Etter den korte lengda traverserte jeg sikret til hyllas høyeste punkt, som lå nærmest «Great Wall». Varmen og væsketapet var meget merkbar, så drikke og matrast ble valgt. Skjønt sulten var ubetydelig i forhold til tørsten.

Hittil har alle drifter virket nedover, men med «Storveggen» midt imot kom alt til et vendepunkt. En times avslapping på «Nick-hylla» trengtes, for å motivere skrotten til mer fysiske anstrengelser igjen. Over hylla ble en fem meters vertikal vegg forsert (5+), før en traversering mot «G.W.» tok til (4). For å nå starten på «G.W» måtte jeg ned cirka fem meter. «Storveggen» var ubeskjeden nok til å begynne i loddrett fasong. Risset som ruta fulgte var fattig på tak de første meterne. Senere åpnet sprekken seg mer, men beholdt helningen et stykke oppover. Noe under «G.Ws» første hylle la fjellet seg til 80 – 85 grader. Andre lengda i «G.W» ble strekt maksimalt ut, og inneholdt ikke noe en kunne kalle en hylle engang. Alle sekkheisingene i slike omgivelser ble gjort med et par jumar og fottråkking. Utstegslengda i «G.W.» hadde jeg meget stor respekt for, særlig av erfaringer enkelte har fått her. Klatringa fulgte ei diagonal opprevet linje, straks under den markerte «Skipsbaugen». Særs eksponert skulle den også være. Sjøl opplevde jeg lengda som lite luftig, og vanskene lå fra 5 til 6 (+). Man øynet brukbare tak ved hjelp av å undersøke noe. Sikringene var heller middels gode her. Parallelt med «G.Ws» andre lengde var noen riss fylt med en skog av bolter, et synbart merke fra vinterklatringa. Rapelleringa var særlig vrien i diagoinale linjer, hvor forankringene også var til å tvile på. Seks og en halv times klatring brakte meg over sjølve «Storveggen».

Nå virket bare en tanke i meg. Kort sagt, jeg skal opp med store bokstaver. Hele tiden klatret jeg rolig, og forsøkte å spare krefter i den grad det var mulig å tillate seg. Følelsen av å være stor og liten virket på samme tid i dette spesielle miljøet. Venstretraversen til foten av «Black Cleft» krevde ikke store energien, men kompakt fjell gjorde ferdselen mer utrygg. «Black Cleft» gjemte meg helt bort i sin dype kløft, fuktig og utrivelig løs var den. Standplass laget jeg over der «Rimmonruta» og «Svenskeruta» skiller lag. Heldigvis bød «Flake Crack» på bedre fjell og klatring. Teknikken var kaminklatring på grad 5+. En lang dags energiforbruk tok til å bli utrolig merkbar nå. Over «Flake Crack» fulgte jeg et vanskelig, kort riss (6-). Straks etter traverserte jeg langt til venstre i håp om å nå «Central Basin». Deprimert oppdaget jeg at hylla (hyllene) lå enda noe høyere. Litt seint skjønte jeg at venstretraversen ble gjort i tidligste laget. Vegetert og dårlig sikret klatring førte meg endelig til «nattens rede». Av mine fire liter vatn, var det nå vel en liter igjen. Dragningen til å nå toppen neste dag var blitt utrolig sterk. Likeså også muligheten for å finne vatn i «Topprenna». Med «elefantpose» og dacronjakke nøt jeg et par kopper te etter å ha presset ned noen brødblingser. Valgte å sikre meg på løpestreng på Central Basin. Ikke lenge etter dominerte søvnen. Nokså nøyaktig fire timer varte dvalen. Våknet like brått som søvnen kom. Til tross for den korte natta, var jeg godt opplagt. Soloppgangen holdt meg med selskap under frokosten.

Rundt klokka seks var ryggsekken pakket og klatringa kunne ta til igjen. «Narrow Slab» bød på en kort «lay-back» opp fra «Central Basin». Enkel klatring fortsatte, mens dagens første lengde endte i noen tynnere bevegelser på sva opprevet av tynne lister. Neste strekket skulle jeg passere kjente formasjoner på grunn av bilder blant annet i Howards fører. Dette var også cruxet på svapartiet. Med gode forankringer passerte jeg punktet. Ei slynge hjalp meg i siste steget, men løsningen virker ikke helt vrien her i fri.. Resten av lengda gikk i loddrett linje mot «Exit Chimney», som jeg nådde i tredje lengda. Kaminen virket noe våt, og så meget vanskelig ut. Gode tak og sikringspunkt dukket fram på de rette stedene. Det meste av klatringa her sto i grad 5.

Ved første standplassen i kaminen fikk jeg øye på to klatrere i «Introveggen». Ingen respons å spore av livstegn på mitt rop. Jeg tenkte mitt da jeg så at de valgte å ta en rast over hammeren, midt i raslinja. Ikke lenge etter kom «kanonskuddet» da blokkene traff svaet i toppen av ura. De to var ikke seine med å få raske bein under seg. Det var også det siste jeg så til dem.

Andre biten av «Utstegskaminen» gikk over i noe slakkere terreng og enklere klatring. Slik at sekkeheising ikke ble nødvendig. Fuktig fjell gav håp om å finne vatn snart. Ikke mange dråpene var igjen på plastkanna. Kanskje bare så vidt nok til å fukte gangen. Straks før standplass på tredje taulengde i «Utstegskaminen» åpenbarte det seg et stort nok vassig til å dempe den verste tørsten. De siste to strekkene bød på klatring mellom grad 2 og 3, med unntak av et par femmerpunkt. Neste lengde dannet overgangen mellom «Kaminlinja» og «Topprenna». Renna var fylt opp av stort sett løs stein i nedre del. Å klatre med sikring her, ville gi store sjanser for skader på tauverk på grunn av steinsprang. Tauene ble derfor kveilet i hop. Mens jeg sto her hørte jeg plutselig prating rundt meg. Lyden kom fra «Bruraskaret», sjøl om den føltes å være bare cirka 50 meter fra meg. Kanskje veggene virket som forsterkere? Håpet at det var fallskjermhoppere som pratet i «Brureskaret», men skjønte senere at det dessverre bare var fotturfolk.

Med sekk (tung!) på ryggen og taukveiler over skuldrene kløv jeg oppover «Topprenna» fra det ene løse partiet til det andre. Om lag 50 meter i gang hørte og så jeg den første steinen som falt ned i ruta. Den kom fra «Trollspiret» og endte i bunnen av «Topprenna». Fra det løse partiet passerte jeg noen brattere hamre (kaminer) med grad 4. Vekta av alt påhenget ble utrolig merkbart. Der renna delte seg i to, klatret jeg via sva opp til det siste «cruxet». Sikret klatring tok over. Punktet besto av tung klatring med dårlig fotfeste og brukbare håndtak. Under sekkeheisinga her, klemte sekken seg fast, og jeg måtte fire meg ned for å løse problemet. Samtidig med at jeg klatret opp igjen, drog jeg sekken etter for annenhver meter. I stedet for å traversere enkelt inni renna igjen, valgte jeg å prøve ei renne i venstre side av «Topprenna». Noe den våte, løse og utrivelige renna var grunnen til. Også denne kaminen bak ei klemblokk virket ganske lite delikat. Den renna jeg valgte, var akkurat like vanskelig som den så ut (5+). Attende og siste taulengde fulgte kompakte sva i venstre-veggen. Disse førte meg inn i renna, som jeg krysset, og deretter fulgte noen til dels utoverhengende hammere før skaret mellom Trollryggen og Trollspiret var nådd.

Det føltes nesten deprimerende å måtte fire seg ned igjen når toppen var nådd, men når man klatrer aleine, så er ikke det noe spørsmål. Herlig var det å sitte på toppen etter 12 timers kontinuerlig klatring, nyte sola og pakke klatreutstyret i sekken i rolig tempo. Mens jeg satt slik og drømte, ble stillheten brutt av et helikopter som fløy like over tinderekka. Vel, så gjenstår det verste, nemlig å frakte seg selv og utstyret ned til «Stigrøra». På vei nedover valgte jeg å klatre en hammer i stedet for å rappellere, noe som nesten kostet meg de stakkars siste kreftene. Turen ned ble lagt bak meg på to timer, til tross for at jeg gikk på «limit». Ofte hadde jeg tenkt på hvordan det ville føles å gå de siste skrittene ned til «Røra» etter å ha lagt selveste Trollveggen bak meg. Til min store forundring kjentes det som om jeg kom fra hvilken som helst tur. Til alt hell kom bussen etter bare «en colas tid», og brakte meg heim.

Tidsbruk 3. august: Fra bilen på Horgheimseidet kl. 04.00. Ankom «Introwall» kl. 06.00 og innsteget på «Rimmonruta» kl. 08.00. «Første bivuakken» kl. 09.20 – 09.45. Oppe på «Nickhylla» kl. 12.00 – 13.00. Klatret «Great Wall» fra kl. 13.00 – 19.30 (3 taulengder). Kom opp til «Central Basin» (3 taulengder) kl. 23.15. Sovnet kl. 00.30.

Tidsbruk 4. august: Våkna kl. 04.30 og begynte å klatre kl. 06.10. Kom opp til toppen av Trollveggen klokka 18.00. Returnerte fra skaret kl. 18.45 og var nede på Stigrøra kl. 21.00.

Dag 1: 10 taulengder. Dag 2: 8 taulengder. «Narrow Slab» (2 tl.), «Exit Chimney» (3 tl.), «Topprenna» (3 tl.)